Scroll To Top

Spontan intimitet av klasse

Konserter 3. juli 2004
Karakter

(Bymusikantenes Hus – Kongsberg Jazzfestival, Kongsberg – lørdag 3. juli 2004)
Foto: promo

Det lille huset i utkanten av sentrum, Bymusikantenes Hus, er visstnok kjøpt av jazzfestivalen, og vil forhåpentligvis bli en kjærkommen arena for utfordrende musikk i mange år fremover. Den siste kvelden på årets festival skulle vise seg å bli fokusert på improvisasjon fra noen av de ledende innen sjangeren.

Ivar Grydeland / Ingar Zach

Mange hadde nok lagt turen til Kongsberg Jazzfestival for å høre den brasilianske superstjernen Milton Nascimento. Panoramas utsendte valgte i stedet intimiteten i Bymusikantenes Hus for å få med seg frie tanker i fritt spill.

Ivar Grydeland og Ingar Zach tilhører eliten av ung norsk jazz som med ren improvisasjon makter å skape både klangbilder og assosiasjoner som er av en annen verden. Midt opp i alle musikken har de også ansvaret for den flotte etiketten SOFA, selskapet bak noe av den beste norske og utenlandske improvisasjonsjazzen. Jaap Blonk og Derek Bailey er blant artistene som har utgitt skiver på selskapet.

Men kvelden skulle det hele stå om de to selskapssjefenes musikk og impulsivitet. Etter en særdeles levende introduksjon med Per Bakke, som siterte et dikt av Joe McPhee, dukket de to musikerne opp på scenen. I løpet av kort tid er de dypt inne i et landskap som skiller seg kraftig ut fra det aller meste.

De ser knapt nok på hverandre, men ser ut til å kjenne hverandre så godt at blikk ikke er nødvendige. Kun et fåtall ganger er det mulig å registrere at en av dem skuler over på den andre, litt spørrende til hvor veien skal gå.

Uvanlige hjelpemidler
Ingar Zach tar plass bak slagverket, men det er ikke en trommeslager som finner veien til publikum. Uttrykket til Zach er altfor komplekst og allsidig til at han kan defineres som bare en trommeslager. I løpet av konserten både slamrer og hvisker han – og bytter gjerne kurs i løpet av et tidels sekund. Vifter, boller, radioer, pingpong-baller og små pinner er bare noen av hjelpemidlene som benyttes for å skape musikk som fanger øyeblikket.

Det er fullt mulig å se han ta avgjørelsen rett over trommene sekundet før han kjører i gang. Blikket velger ut de ulike alternative virkemidlene, og han er gjerne på vei til noe før han ombestemmer seg i samme sekund – og gjør noe helt annet.

Ivar Grydeland er mannen bak strengene på en banjo og en kassegitar. Men det er ikke en tradisjonell singer/songwriter fra Texas som trer frem i det spesielle lydbildet. I stedet benytter han også et lass av virkemidler det nesten er for mange av til å ramse opp her. Men mannens bruk av bue på banjo skaper en assosiasjon til den amerikanske folkemusikken fra tredvetallet, akkurat på samme måte som det kan trekkes linjer til Devendra Banharts stemmeprakt.

Deilig og utradisjonelt
Følelsen går ikke på et bestemt uttrykk, men heller på de klangene som manes frem av den spennende instrumenteringen. Ikke helt fjernt fra måten amerikanske Sunburnt Hand Of The Man fanger folkemusikken gjennom dronende partier, makter Grydeland på sitt vis å snike seg inn på festen med sin deilige og utradisjonelle spillestil.

Lørdagskvelden blir aldri fullstendig høylydt da de to velger en mer lavmælt stil i den skyfrie himmelnatten. Resultatet er et lekent og flytende landskap som legger seg godt opp mot øret og bidrar til å øke interessen rundt denne musikkformen enda noen hakk.

Joe McPhee

Joe McPhee virker nesten som en grizzlybjørn der han litt ut i settet står alene på scenen med saksofonen spent rundt halsen og med en liten trompet i hendene.

Lyden av stillhet
Han begynner så stille, så stille. Med rolige pust støter han ut ren stillhet mot sitt publikum, ved å benytte en fri kombinasjon av pust og knappetrykk på trompeten. Det hele kan minne litt om Axel Dörners konsert på Blå under siste versjon av festivalen All Ears sist vinter. Denne stillheten benyttes videre som en detalj for å vise instrumentets ytterste grenser. I ett innslag legger McPhee faktisk full vekt på selve instrumentet – uten å bryke pusten i det hele tatt. Kun med ved knapper og berøringer av instrumentet skapes et lett dansende lydspor som bekrefter at vi er nær en storhet – en mentor.

Men det er langt fra alt denne mannen er i stand til. I løpet av den tiden settet varer, ser han ut til å spenne over store deler av sitt arsenal av grep og innfallsvinkler. Det pustes høyt og lavt, bankes og blåses, mens kjempen hele tiden står støtt som fjell. Joe McPhee blander gjerne sjelfulle strofer som åpner saksofonens sårhet med kantete og skarpe, vrengte toner. Det er ingen grenser eller regler for hva som skal skje videre, noe som for øvrig er et av hovedvåpnene til denne musikken.

Helt til sist i konserten bøyer McPhee seg frem mot mikrofonen og viser sin jordnære tilnærming til seg selv og sin musikk. En mann som visstnok skal ha utgitt over 150 album, smiler og sier: ”I’d like to dedicate this set to my good friend Mats Gustafsson – ’cos i stole all his licks”.

Gustafsson selv rister bare på hodet og forsøker vifte det hele bort med et smil. Med ett blir deres vennskap synlig for alle i salen og ærligheten som gjennomsyrer miljøet synliggjøres for alle til stede.

Stemningen kryper inn under huden og er fremdeles ikke borte når undertegnede sitter i en bil på vei bort fra Kongsberg og tilbake til hverdagen…

Om skribenten

kommentarer