Scroll To Top

Et kanadisk fyrverkeri

Konserter 14. mars 2005
Artister: Sjangre: ,
Karakter

(Garage, Oslo – mandag 14. mars 2005)
Foto: Promo

Det var svært få ufornøyde ansikt å se på Garage Oslo etter at The Arcade Fire hadde gått av scenen etter en og en halv time med rock til å få gåsehud av. Det skulle da også bare mangle. The Arcade Fire har riktignok blitt hypet til den store gullmedaljen av en samlet musikkpresse, men det gjør slett ingenting når de innfrir så til de grader.

Det meste fungerte
Det meste så ut til å klaffe for montrealbandet. Å stå på scenen framfor en fullsatt konsertsal og fremføre låter fra et album som i Norge hittil kun er å få tak i gjennom import, må bety en del for bandet. Det er fryktelig lett å spille på seg selvtillit, for å si det sånn. Og det struttet da bandet av også. Det viste de tydelig gjennom spilleglede, musikalitet og en sceneopptreden som tyder på at bandet ikke har gjort noe annet i livet enn å holde konserter.

Reportoaret hentet de hovedsaklig fra bandets siste album, den aldeles glimrende Funeral, og der skulle det være nok av perler å hente. Det er bare nok å nevne sanger som Neighborhood (alle tre), Crown Of Love, Wake Up og ikke minst kveldens desiderte høydepunkt Rebellion (Lies).

Vellykket parring
The Arcade Fires noe schizofrene musikalske uttrykk går hånd i hanske med bandets høyt utviklete musikalitet, og deres melodiske og stemningsmettete rock ble finurlig parret med folkaktige låter hvor Régine Chassagne skjøre stemme og trekkspill (trekkspill er undervurdert!) gjorde låtene enda mer spennende.

Mest av alt var det slående å registrere hvor tett bandet låt og hvor gjennomtenkt arrangementene hørtes ut. Wim Butler, Régine Chassagne, Richard Reed Parry, Timothy Kingsbury, Howard Bilerman og William Butler er utmerkede multiinstrumentalister, og både Win og Régine er utmerkede vokalister hvis stemmer står godt til hverandre.

The Arcade Fires vellykkede norgesdebut på Garage Oslo mandag kveld, ble uten tvil årets hittil beste konsertopplevelse. Noe denne anmelder for øvrig er rimelig sikker på at det høylytte og entuiastiske publikum som var til stede i salen er skjønt enige om.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer