Scroll To Top

Lystig melankoliker

Intervjuer 22. november 2005
Artister: Sjangre: ,

Foto: Einar Aslaksen (einar.aslaksen@gmail.com)

Rasmus Kellerman heter han, den 25 gamle mannen bak artistnavnet Tiger Lou. Han slapp sin første fullspiller Is My Head Still On? i 2004, en plate som ble møtte med gode kritikker også her i Panorama, der den fikk fem av seks platespillere og følgende godord: ”(…)Det blir aldri kjedelig eller monotont fordi mannen behersker og tør å benytte seg av alt fra blåseinstrumenter til orgler. Ikke minst lager han det man må kunne kalle skikkelig poprock”.

Heit produsent med på laget
Og nettopp dette med å prøve forskjellige ting er noe Kellerman er opptatt av.
– Det viktige for meg med denne platen var å gjøre en mer personlig plate. Å lage en plate som hadde mer helhet enn den forrige, slik at det ble mer et album enn en samling med enkeltlåter, sier mannen som har fått Interpol-produsenten Peter Katis til å mikse ferdig The Loyal. Hvordan den matchen kom i hop? Gjennom den fantastiske verdensveven, og den dertil tilhørende e-mail-funksjonen, selvfølgelig:

– Jeg sendte han kort og godt en mail, der jeg gav han et skandaløst (økonomisk, red.anm) tilbud, som han utrolig nok takket ja til. Han har tjent gode penger å produsere store band som Interpol, og kan derfor gjøre jobber han har lyst til for mindre penger enn han ville tatt i utgangspunktet, bare fordi han liker musikken.

Da han leverte inn platen til Katis, var den ferdig produsert og det var bare noen småting han ønsket å pusse opp og få frem, deriblant den helt unike trommelyd som Katis klarer å ale frem i studioet sitt.

Et Dr. Jeckyl & Mr. Hyde-band
Tiger Lou er litt som Dr. Jeckyl & Mr. Hyde. Du har albumversjonen, der det er Kellerman selv som spiller de aller fleste instrumentene, og du har liveutgaven, som er firehodet.
– Vi låter helt annerledes live enn på plate. For bandmedlemmene er mye flinkere på sine instrumenter enn det jeg med de samme instrumentene i studio. Det er fortsatt en melankolsk grunnstemning, men det går raskere unna live enn på plate.

Melankolsk stemning, ja. Det ligger, på en veldig fin måte, en tykk og god eim av tristesse over produksjonene til Tiger Lou. Og dette har, som hos mange andre unge melankolikere, sitt utspring i tidlig eksponering for britiske popband som The Cure og deres like.
– Jeg hører veldig mye på trist musikk fordi jeg føler det er mer følelse der, forteller trubaduren som deler sitt første platekjøp inn i to; En for vinyl og en for CD.

Pump Up The Jam!
– Den første vinylplaten jeg kjøpte, var en maxi-EP, Pump Up The Jam med Technotronic. Søsteren min hatet sangen, og ville at pappen min skulle nekte meg å kjøpe den. Men han var snill og lot meg kjøpe den likevel. Den første CD-platen jeg kjøpe meg var vel The Cures Wish.

Ingen våte stadiondrømmer
Mang en ung musiker går svanger med drømmer om å bli en stor og sterk popstjerne, som kan fylle større og større stadioner med sin lekre sang etter hvert som de slipper plater og får nye fans. Men så er ikke tilfellet med Tiger Lou. Han synes det er noe ekkelt med klubber som tar mer enn tusen tilskuere.
– Bonn ( i Tyskland, red. anm) er en bra Tiger Lou-by, ettersom vi har fått en del fans der. En gang vi spilte der, var det på en stor festival og på en enorm scene. Mellom meg, som alltid står ytterst på høyre side av scenen, og bassisten, var det tolv meter! Jeg skjønner at de virkelig store bandene må ha diverse laser- og fyrverkerishow for å kunne klare å lage et show som engasjerer på så store arenaer, forteller Kellerman som har gått til det noe uortodokse skrittet å kvitte seg med hele platesamlingen sin (!).

Kjøper seg venner
– Det ble så mye å bare ha 800 plater stående, også var det mange av platene som jeg ikke synes er så veldig bra lenger. Så nå har jeg bare noen få i noen hendige kasser. Hvis jeg kjøper en ny plate, så legger jeg den inn på dataen og gir platen videre til en kompis. Jeg blir en populær venn på den måte, tøyser han før vi sveiper innom temaer det er lettere for utenforstående å fatte. Som for eksempel en plate han gjerne skulle ha laget selv. Svaret kom raskt, og var noe overraskende DJ Shadows briljante debutfullspiller Endtroducing.
– Hører man på den nå, så er den akkurat like relevant som da den kom ut. De nye greiene hans har aldri vært i nærheten av å kunne toppe denne platen.

Rupesh Cartel – et band å følge
Før vi forlot Tiger Lou måtte vi nesten ta rede på om det er noen band alt for få vet om, men som alle burde ha et forhold til:
– Et band som varmet opp for oss en periode, Rupesh Cartel, er verdt å få meg seg. De gav ute en plate i USA, men er dessverre litt late og brenner ikke så mye for musikken sin at de kommer noen vei.

NB! Tiger Lou spiller sammen med Firefox AK på Garage Oslo fredag 25. november. Platen The Loyal er ute på Startracks nå.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer