Solid festivalåpning

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, torsdag 12. juni 2008)
Tekst og foto: Pål Dimmen

Mørke skyer lusket i horisonten, men værgudene var gode med Norwegian Wood-publikummet på åpningsdagen. Og når i tillegg et av verdens største rockband yter maksimalt på scenen, må det bare bli en vellykket åpning.

Dinosaur Jr.

Innadvendte dinosaurer
I år fikk de aldrende herrer i Dinosaur Jr. æren av å åpne Norwegian Wood-festivalen i Frognerbadet. Dette bandet kan uten overdrivelse inkluderes blant gudfedrene til den delen av den amerikanske indiescenen som etter hvert beveget seg over i grungen.

Det har vært mye brudulje med dette bandet i løpet av dets eksistens, men ikke mer enn at de sto for et svært respektabelt comeback med albumet Beyond i fjor.

Så var spørsmålet om en utendørsscene midt på lyse dagen ville passe denne gjengens grumsete indierock. Knapt et ord ble sagt fra scenen i løpet av den knappe timen Dinosaur Jr. fikk til disposisjon. Bandet var her for å spille, ikke for å prate. Noe som sikkert var helt i orden for publikummere med solid kjennskap til bandets repertoar. Men kanskje ikke fullt så moro for utenforstående.

Noe stillestående
Forestillingen var oppegående i den forstand at trioen kom seg helskinnet gjennom settet uten problemer. Det meste gikk på skinner, og kanskje også litt på autopilot. Sanger, gitarist og låtskriver J Mascis sto i karakteristisk positur, med sin sølvgrå manke svaiende over gitaren. Han ser strengt tatt noe eldre ut enn sine 42 år, men stemmen er omtrent som før.

Inntrykket av en noe stillestående konsert ble forsterket av den beskrivende rolige forsamlingen foran scenen. En håndfull ildsjeler gjorde sitt ytterste for å få opp temperaturen, uten av varmen så ut til å spre seg nevneverdig til resten av publikum. I hvert fall ikke før den 20 år gamle hiten Freak Scene buldret gjennom høyttalerne.

Med andre ord hadde ikke dinosaurene all verdens å by på, sammenlignet med andre konserter vi har vært vitne til fra samme scene tidligere år. Men konserten ble et trygt og godt gjensyn med de gamle traverne.

Foo Fighters

Karismatisk sjarmøretappe
Som nevnt over hadde Dinosaur Jr. stor inflytelse på grungens, og dermed også Nirvanas, uttrykk. Foo Fighters-frontmann Dave Grohl uttrykte derfor stor glede over å få dele scene med de gamle heltene. Det skulle også vise seg at han kom til å overgå dem kraftig.

Foo Fighters har på sine siste tre-fire plater hatt litt trøbbel med å holde nivået på topp hele veien, noe som har ført til varierte anmeldelser. Men når alle de beste låtene samles i en stor konsertpakke, kan det ikke gå galt. Spesielt når Grohl i tillegg er en svært karismatisk scenepersonlighet.

Konserten fikk en real kickstart, med en halvtimes øs av små og store hits uten stans. Fra åpningen Let It Die, via The Pretender og den eldre This Is A Call. Publikum var bra med fra første stund, og gjorde jobben i Frognerparken til en sjarmøretappe for Grohl og kompani. Frontmannen spratt opp og ned som en jojo, og kom med stadige tørrvittige kommentarer. Spesielt prisverdig var komiforestillingen av en bandpresentasjon.

Eim av Nirvana
Og med en hitparade av de sjeldne som avslutning på et nesten to timer langt sett, var konserten i boks. Det tok som forventet virkelig av på All My Life og Best Of You, og fansen som hadde klart å sikre seg billett til den utsolgte konserten kunne gå hjem med et stort smil om munnen.

Skal vi være pirkete, var oppholdet med trommesoloen midt i Stacked Actors noe unødvendig, samtidig som det akustiske settet ble i lengste laget, men dette er uansett for bagateller å regne, konserten sett under ett.

PS! For oss nostalgikere lå det også en aldri så liten eim av Nirvana i luften. For det første fremførte bandet låten Marigold, som stammer fra B-siden på Nirvana-singelen Heart-Shaped Box. For det andre var Pat Smear hentet inn som turnégitarist. Som mange sikkert husker, spilte han også med Nirvana den siste tiden, samt på Foo Fighters’ to første album.