Scroll To Top

Rock and Roll Circus, del 2

Kronikker 25. desember 2008
Artister: Sjangre: ,

Fortsettelse fra del 1.

Å oppleve The Who på 70-tallet må ha vært en drøm. Spesielt for ungdommen som opplevde den totale utviklingen av rock. Det var året etter originale Woodstock, Tommy hadde gjort bandet til stjerner og det nye tiåret skulle bestå av flere legendariske verk.

Some people think the band is called Tommy and the album is called The Who! – John Entwistle

Det store prosjektet i 1970 var å finne på noe som kunne kjøpe Pete Townshend tid, slik at han kunne konsentrere seg på bandets nye mesterverk. The Who spilte konserter på Universitetet i Leeds 14. februar og og Universitetet i Hull 15. februar. Førstnevnte ble bandets første livealbum, på grunn av problemer med innspillingen av bassgitaren til John Entwistle i Hull. Albumet har siden blitt regnet som et av verdens beste livealbum. Her viser Keith Moon aggressive trommeslag av beste merke. Åpningskordene i I Can’t Explain er hypnotiserende, det er også fremføringen av Tommy i sin helhet.

Pure and Easy

Manager Kit Lambert inngikk en avtale med Universal Pictures, og håpet på en Tommy-film med seg selv i regissørstolen. Men Townshend ville imidlertidig videre, og skapte konseptet The Lifehouse. Historien er satt i en tid hvor rock’n’roll ikke eksisterer. Verden er på vei til å kollapse, og befolkningen fyller sine liv via computere. The Lifehouse er et teater som er beskyttet av et magnetisk felt, og her holder en gammel roadie med navn Bobby en rockkonsert. Med andre ord et underlig prosjekt.

Da resten av bandmedlemmene var på vei til New York for å få et innsikt i prosjektet, fant Pete ut at Kit saboterte Lifehouse bak hans rygg. Bedraget førte til at Pete fikk nervøst sammenbrudd. Han forlot prosjektet, og presenterte sine demoer for Lifehouse til produsent Glyn Johns. De beste ideene endte opp på The Who’s neste album: Who’s Next, utgitt 31. juli 1971. Det ble fort betraktet som et mesterverk, og det var her bandet produserte sine tre mest gjenkjennelige låter i Baba O’Riley, Behind Blue Eyes og Won’t Get Fooled Again. Her fikk ARP- synthesizerne sin debut.

Albumet ble en stor internasjonal fulltreffer, mye på grunn av sin unike dynamikk. Who’s Next er fint ballansert, og hadde flere radiovennelige fulltreffere i låter. Men det er ingen mulighet til å se bort ifra at albumet mangler noe. Låten Pure and Easy som var hele grunnlegget i Lifehouse, ble lagt i hyllen. Og Townshend har under flere anledninger, utdypet sin anger for låten som ikke ble med på albumet. Og det kan absolutt være den lille brikken i puslespillet som mangler. Uansett om låttiler som My Wife og Going Mobile holder seg godt. Alt i alt, et veldig godt studioalbum, med en herlig produksjon.

Bandet fortsetter her sin turnee rundt verden.

A Way of Life

The Who fikk tidlig i karrieren stempelet som a thinking man’s band, og fortsetter sin karriere med deres kronjuvel Quadrophenia, som ble utgitt oktober 1973.

Quadrophenia utkom som et dobbeltalbum, og er bandets andre rockeopera. Historien utdyper seg blant annet i de sosiale og psykiske frustrasjonene i øyne på en britisk tenåring med navn Jimmy, som hører til Mod-bevegelsen. Oppringelig skulle historien handle om The Who, men ble forandret slik at hovedpersonen er en fan av bandet. Tittelen på verket gjenspeiler seg i Jimmys mentale tilstand. Han er kvadrofonisk – fire ganger schizofren. De fire sinnelagene skal representere medlemmene i The Who.

Den første delen av operaen består for det meste av frustrasjonen og usikkerheten til hovedpersonen. Vi får glimt av hans tilstand, jobber og hans mislykkede forsøk på et sosialt liv. På Cut My Hair, prøver en bestemt Jimmy å passe inn i gruppen. Og som Mod, er ihvertfall Jimmy noe. Lojaliteten hans blir satt på prøve flere ganger, og det går over stokker og stein i låten Bell Boy når han oppdager at Mod-lederen – Ace Face – arbeider som pikkolo på det samme hotellet som Mod-bevegelsen tidligere vandaliserte. I don’t suppose you would remember me. But I used to follow you back in ’63. Så en schizofrenisk Jimmy drar sin vei. Som i Tommy, kreves det tolkninger i tekstene fra lytteren. Dette er også noe som gjør bra musikk bedre. Albumet setter lytteren på en utfordring igjennom A – Å.

Her leverer Pete Townshend sin desidert beste prestasjon. De mesterlige musikalske stykkene, vil stå igjen som et av verdens beste rockealbum igjennom tidene. Plata er definitivt en seier for intelligent rock, og er must for alle som elsket Tommy. Uansett om Quadrophenia er mer psykologisk enn det Tommy er, som er mer filosofisk på grunn av Townshends inspirasjon fra buddhisten Meher Baba.

Quadrophenia var en tid med mye problemer. Når albumet ble utgitt, var det bestående av en dårlig lyd miks. Den ble senere remastred til stereo, men Roger Daltrey hatet resultatet og syntes at vokalen var begravd bak instrumentene. Låtene var krevende for bandet å fremføre foran fansen, og det hjalp ikke med Keith Moons økende drikke og dop avhengighet, som førte til at han kollapset på scenen under åpningskonserten i San Francisco. Avhengigheten førte også til at hans kone forlot ham rett etter albumet var ferdig innspilt.

Daltrey ønsket å kvitte seg med managerne Chris Stamp og Kit Lambert, som ikke gjorde jobben, men Townshend beskyttet sine trofaste medspillere. Mer støy fulgte da bandet ble kastet i fengsel etter å ha vandalisert et hotellrom i Montreal. Quadrophenia ble en suksess, men tok ikke av slik forgjenger Who’s Next gjorde. Noe som selvsagt er uhørt.

The music is the best music that I’ve ever written, I think and it’s the best album that I will ever write. – Pete Townshend

So Who’s The Bass Player?

I couldn’t have done it without him – Pete Townshend

The Who var hovedsakelig et tre manns band, med en vokalist. Og for andre band som ikke heter The Who, kan det bli et problem. Det er ingen keyboardist, annen gitarist eller noen andre instrumenter til å fylle inn tomrommene. Dette førte til at hver av musikerne på scenen fikk mer arbeid enn det de normalt ville ha hatt. Det John Entwistle forstod, var at han kunne fylle inn på de rette stedene med bass gitaren. Isoler bassen på låten Won’t Get Fooled Again, så forstår du hva man snakker om!

Når John tok opp bassen for første gang, var det ingen stor historie med instrumentet. Med uten ikoner til å se opp til, stod John igjen med oppgaven til å gjøre instrumentet så relevant som mulig i rock. Så før debuten My Generation, lagde mannen sin egen bass! Entwistle presset instrumentet som et hovedinstrumentet, i motsetning av hva en standardbassist ville ha gjort under denne perioden.

Flere i bandet ble lei av Townshends diktatur i bandet, og fram mot året 1975, hadde Entwistle allerede utgitt fire solo album. Sistnevnte sammen med Moon, hadde blitt forespurt en plass i Jimmy Page nye band, som senere skulle bli kalt Led Zeppelin. Men takket nei – heldigvis? De to medlemmene i The Who skulle også bli personene som komme på band navnet og cover-bildet til Zeppelins debut album.

Entwistle har ofte blitt kalt: Det som Jimi Hendrix gjorde for gitaren, gjorde John for bassen.

Slutt på del 2.

Om skribenten

kommentarer