Scroll To Top

Eddie Van Halen – den ultimate gitarhelt

Artister:
Foto: Freepress

Den 6. oktober 2020 døde Edward Lodewijk Van Halen, kjent som bare Eddie Van Halen, av strupekreft hjemme i California. Han fikk diagnosen tungekreft allerede i 2000, men ble frisk etter to år. I 2014 fikk han strupekreft og han ble innlagt i 2019 for behandling. Det kom likevel som et lite sjokk på musikkverdenen at han nå er borte.

Dette er min hyllest til gitarhelten, basert på min personlige reise inn i hans musikalske univers som begynte da jeg var tenåring. Det er altfor langt, ikke stramt redigert og har sikkert sine språklige utfordringer og noen faktafeil. Jeg håper du bærer med meg, for dette måtte ut. For Eddie var en av de største, også for meg.

Begynnelsen

Når man er tenåring leter man gjerne etter noe som kan være med å definere en og hvis man er musikkinteressert blir det ofte å lete etter «sin» musikk. Som barn av åttitallet på bygda i Trøndelag var det naturlig nok mye hardrock og heavy metal som etterhvert definerte musikksmaken. Etterhvert som man ble eldre og ambisjonsnivået og musikkforståelsen økte, ble også musikken mer og mer utfordrende for øret og jeg tok steg for steg inn i tyngre musikk. Der TNT var det tyngste som gikk an å høre på som trettenåring, var det Metallica som gjaldt når man ble 17. Sistnevnte var selvsagt på ingen måte det tyngste det gikk an å høre på i 1991, men jeg har aldri vært en som ville ha det mest ekstreme med en gang, så de som toppet Metallica på støyfronten kom senere igjen.

Men innimellom der, i juni 1991, akkurat da jeg var i ferd med å gå ut av mitt første år på videregående, gikk jeg inn på platesjappa til Harald på kjøpesenteret i Grong. Harald hadde «alt» av musikk der, men mest av rock som jeg husker det. Fra klassikerne til de «nye» tingene. Å gå og bla i kassett- og cd-hyllene der var min favorittsyssel i friminuttene. Altså, jeg kan takke den mannen for så utrolig mange musikalske oppdagelser. Jeg kan kjenne på den følelsen her jeg sitter i kontorstolen min, nesten 30 år senere; det å plutselig finne et cover som ser interessant og spennende ut og så kanskje gå bort og sette det på i stereoanlegget med hodetelefoner han hadde sittende der borte i hjørnet ved vinduet (han solgte også bl.a. brunevarer der) og finne noe spennende. Det var en slik opplevelse jeg hadde da jeg fant det rødlige coveret til Van Halens nye album, «For Unlawful Carnal Knowledge» – forkortet til «F.U.C.K.» (haha!) en junidag i 1991.

Gamlisbandet

Van Halen hadde jeg ikke noe annet forhold til enn at de var et «gamlisband» som en gang hadde hatt noen hits jeg ikke visste så mye om. Jeg tenkte på «Jump», selvsagt, og at David Lee Roth hadde sunget i bandet, men for meg var de såkalte «has-beens» og ikke spesielt relevante. Men jeg visste egentlig ingenting om dem. Van Halen var egentlig et typisk amerikansk fenomen, i hvert fall for en nordmann. De hadde aldri hatt noen stor kommersiell kraft her, som jeg hadde fått med meg i hvert fall (utenom nevnte «Jump»). Men jeg ble interessert, for jeg hadde nok nettopp lest en forholdsvis positiv anmeldelse i gode gamle Metal Hammer (den engelske, selvsagt) som hadde blitt en forholdsvis fast lesning for meg og som forble det utover nittitallet. Så jeg klasket til og kjøpte kassetten (mer om det senere).

Vel hjemme var det første jeg hørte noe som hørtes ut som en motorisert gitar (noe jeg senere skjønte var en drill som ble dyttet inn på strengene til en gitar) og den store sounden til «Poundcake», inkludert Alex Van Halens Led Zeppelin-aktige trommer (og jaggu hadde ikke bandet brukt den originale lydteknikeren til nettopp Led Zeppelin for å få den sounden) og den høypitchede vokalen til Sammy Hagar (den evige vikaren). Men først og fremst var det den sykt fete gitarlyden og soloen til Edward «Eddie» Van Halen som blåste hodet av meg. Hvem var egentlig dette?! Jeg hadde alltid vært fascinert av gitarister (og bassister), men dette var noe helt annet. Før jeg visste hva som hadde truffet meg gikk Van Halen inn i det nærmeste de noen gang kom ordentlig heavy metal (de var og forble et band som spilte hardrock), når «Judgement Day» freste opp med det feteste riffet jeg hadde hørt noen gang. Disse gutta rocka så jævlig fett! Akkurat denne plata var hardrock fra både syttitallet, åttitallet og nittitallet sammensmeltet i en sound (noe jeg ennå opplever). Det var litt mørkt, men også optimistisk på en gang. Jeg var helt og totalt solgt. Jeg hadde funnet «mitt» band, ikke minst siden det ikke virket som om noen i min umiddelbare rekkevidde som virket å ha noe forhold til bandet. Da blir eierskapet enda sterkere når du er 17 år, tro du meg.

Studiet

Jeg begynte prosessen med å finne ut mer om utgivelsene deres og hvem som spilte i bandet, noe som var en helt annen greie i 1991 uten internett, let me tell you. Er faktisk litt usikker på hvordan det gikk til, men det kan hende jeg allerede da var en fast mottaker av Compact-Husets (en Haugesunds-basert postordrebutikk med fokus på cd-er og litt VHS) enorme postordrekatalog. Men jeg klarte etterhvert å sope sammen en liste og gikk til Harald på kjøpesenteret og fikk han til å bestille inn bortimot hele diskografien til bandet på kassett. Den dagen de kassettene hadde kommet (en måtte innom og spørre) er en av de beste dagene i mitt liv (mer om det senere), la det være helt klart!

Å starte fra skrætsj og virkelig få forståelsen av hvor kult og enormt betydningsfulle Van Halen faktisk var var en ren gave til et musikk- og musikkhistorisk hungrig gutt som meg selv. Å høre Eddie Van Halen traktere gitaren sin på låter som «Runnin’ With The Devil», «Ain’t Talking About Love», «Outta Love Again» og ikke minst mesterstykket og _det_ skjellsettende gitarøyeblikket for alle gitarister i instrumentalen «Eruption», det var intet mindre enn mind-blowing. På overflaten, sett fra et langt tiår senere (det føltes lengre da), kunne noen sikkert finne på å bare blåse av det som enkel hardrock. Spilt av folk i kostymer som senere skulle bli dratt til nye høyder av åttitallets puddelrockere (for gjett hvem de var inspirert av?). Det du ville gå glipp av da, er kreativiteten dette bandet låste opp på nesten hvert eneste spor de spilte inn. Rare lyder, snåle beats (bror Alex Van Halen er en av tidenes beste trommiser, punktum), melodier som både gikk hit og dit, spilt med en enorm kompetanse som til syvende sist resulterte i en rendyrket amerikansk utadvendthet og partystemning. I stor grad som følge av David Lee Roths – ja David Lee Roth-het. Men alltid fremst i lydbildet, til høyre, venstre eller midt på, lå den alltid hardtarbeidende og enslige gitaren til Eddie. Drivende og pulserende, lekende og knallhard på samme tid.

Heldigvis for både skral lommebok og min mentale helse hadde jeg fått meg sommerjobb med å klippe gress på kirkegården den sommeren, så det var en walkman som gikk varm og måtte ha nye batteri hele tiden. Jeg ble en Van Halen-kjenner den sommeren og de påfølgende månedene. Etterhvert visste jeg alt om bandet (selv om det til og begynne med var vanskelig å vite hvem som var hvem på bandbildene (bortsett fra David Lee Roth). Lenge trodde jeg bassist og gladgutt Michael Anthony var Eddie, for bare en så trivelig utseende type kunne jo spille gitar på den måten. Det gikk jo ikke lang tid før jeg skjønte at også Eddie var litt av gladgutt, men først og fremst på scenen der han var i sitt absolutte ess. Som ingen andre i hele verden. Mer om det om litt.

Favoritten

Favorittalbumet ble raskt Van Halen II (1979), spilt inn bare noen måneder etter debutalbumet. Dog i konkurranse med fjerdealbum «Fair Warning» (1981). Jeg følte at det var her bandet virkelig fant lyden sin og fremsto som mer enhetlige. Debuten hadde selvsagt en helt sjukt rekke gode låter, noen av de beste bandet noensinne slapp på verden, men album nummer to var så tett skrudd sammen og bandet låt utrolige tighte og ekstra lekne. Du kunne høre at den plutselig suksessen bandet fikk med debuten hadde utløst en enda større tro på egne evner og kreativitet. Alt er magisk på den plata! Skal du utforske Van Halen, begynner du her, fremfor å begynne med mer opplagte «1984» med «Jump» som bandets største hit (ironisk dog med tidenes gitarhelt på synth, fordi for Eddie så handlet det om musikken, ikke noe annet).

Humøret

Da høsten nærmet seg vinter klarte jeg også å oppspore konsertfilmen «Live Without A Net» (1986) innspilt i New Haven i Connecticut (omdøpt «New Halen» under konserten) der man kunne se bandet fulle av nyvunnet energi som følge av sin nye vokalist, Sammy Hagar. Filmen ble nok en skjellsettende opplevelse og formet nok all min forståelse av hvordan et band av en viss utadvendt stil skulle og burde opptre på en scene: Med 110% spilleglede og humør og kontakt med publikum. Det bandet som er fanget på tape der er det blideste bandet du noensinne vil kunne se noe sted, noen gang. En masterclass i humør, men også i enorm musikalsk kompetanse og utøvelse, til tross for at vi snakker 1986 og en del av lydbildet og instrumentene man la seg til på den tiden nok var av det mer syntetiske lydende slaget. Det største gliset hadde dog Eddie. Han elsket å spille gitar. Han elsket å spille for folk. Han elsket å være kreativ og finne nye teknikker og han elsket utstyr som han kunne tweake og skru på for å finne nye lyder. Alt det kunne man se i «Live Without A Net» egentlig.

Du skjønner greia. Jeg hadde blitt blodfan. Av bandet, men også i høyeste grad Eddie Van Halen.

Det neste året gikk med til mer fordypelse i katalogen, selvsagt med andre band inn i bildet også, inntil det ble klart at bandet skulle slippe sitt første livealbum i februar 1993. Det første man hørte fra bandet siden jeg hadde blitt fan halvannet år før ble selvsagt godt mottatt hos meg. Jeg var vel ganske besatt av det hele.

Nyheten

Og så kom nyheten.

Van Halen skulle komme til Norge og Oslo. For første gang (og siste gang). Lørdag 10. april 1993, Oslo Spektrum, på selveste påskeaften. Jeg hadde knapt vært på en konsert til da (altså, Grong 1993 – vi snakker først og fremst fest, og så kanskje noen som spilte til dans), men selv med min telefonskrekk LÅ jeg over telefonen til Billettservice (eller det var vel Posten) den morgenen billettene ble sluppet. Jeg hadde i forkant forhørt meg med mine to kompiser, Finn og Roy, om de ville bli med på konsert. Finn var jo litt fan sjøl, mens Roy sa ja fordi det hørtes gøy ut, tror jeg. Til min ENORME glede fikk jeg sikret meg de billettene og da de kom i posten ble de beskyttet med jernhånd.

Vi snakker om tidenes treigeste tidslinje fra februar til april 1993, la det være klart. Siruptida. Vel var jeg på siste året på videregående og hadde nok med både skole og fest og moro, men oj oj oj som tiden gikk sakte. Jeg husker jeg fikk et enormt håp om å vinne et møte med bandet backstage gjennom et musikkprogram på NRK (må det ha vært). Man skulle sende inn et postkort og beskrive hvorfor man fortjente å vinne dette møtet. Jeg skrev altså tidenes beste begrunnelse, med en eller annen vri på navnet til bandet. I Norge uttalte vi «Van» «fan» og «Halen» var jo en «hale», og jeg var den største fanen – eller noe sånt. Jeg var SIKKER på å vinne. Jeg drømte at møtte dem og fikk spille med dem (jeg spilte ikke kort en gang). Men….neida. Der hadde de bare trukket et kort opp fra en sekk og en annen og helt klart mindre fan enn meg (hehe) fikk møte dem.

Krisen

Fordi det var påske gikk det ikke tog nedover siste det seg. Eller de var fulle. En eller annen grunn var det i hvert fall, for jeg oppdaget i hvert fall til min fortvilelse at konserten sto i fare. Det kunne bare ikke skje. Fortvilet var vel bare forbokstaven. Men så hadde jeg verdens snilleste mamma, som sa ja til å betale leiebil nedover og oppover. Hun visste hvor mye det betydde for meg. Så hun lot guttungen på 19, med kompiser, få lov til å kjøre nesten 1400 km i en leiebil hun måtte stå til ansvar for om noe skjedde. Sa jeg verdens snilleste? Smask.

Reisen

Det var ganske langt utpå ettermiddagen langfredag og vi satte oss i bilen og kjørte sørover. Turen gikk unna den og vi hadde ingen plan for hvordan det neste døgnet skulle foregå. Bortsett fra at vi skulle sove i bilen. Det er slikt man kommer på når man er 19. Vi hadde jo ikke råd til hotell eller noe sånt. Så vi kjørte inn på en sidevei ved Lørenskog eller noe sånt og la oss til å sove. Eller, satte oss til å sove. Det var en ubehagelig natt og vi våknet kalde, uopplagte og med duggete vinduer på siden av en ensom landevei. Her kunne hva som helst ha skjedd.

Vi hadde jo ikke noe gps på den tiden, så jeg hadde studert et kart over Oslo ganske nøye. Vi måtte finne parkering og Oslo Spektrum. Men det var jo ikke like lett å skjønne hvor man skulle kjøre for en landsens gutt som aldri hadde kjørt bil i en større by enn Namsos (hadde ikke en gang beveget meg rundt i Trondheim ennå). Jeg visste at jeg nok måtte kjøre gjennom en enorm trafikkmaskin som så helt koko stor ut og så ta til høyre. Eller noe sånt. Vi lot det stå til. Vi kjørte inn til Oslo, pulsen steg i takt med at trafikken økte, selv på påskeaften. Jeg ser den fryktede trafikkmaskinen (i praksis en enorm rundkjøring på størrelse med Grong kjøpesenter) komme og tar på mirakuløst vis av på riktig sted og kjører med ett ned i en parkeringskjeller som ligger rett ved Oslo Spektrum!!! Rockegudene være lovet!

Dagen går til vet ikke hva, annet enn det tre gutter gjør på storbytur i påska. Vi gikk vel garantert inn på den rockesjappa på Arkaden (eller hvor det nå var) for å shoppe merch.

Foto: Billboard

Konserten

Kvelden kommer og vi stiller oss i kø utenfor det mektige Spektrum. Det er en stor overgang fra å stille seg i kø for å komme inn på samfunnshuset i Grong til å stå utenfor og etterhvert komme inn i Oslo Spektrum. Bare for å sette det litt i perspektiv. Oppvarmingsbandet var vel trivelige Little Angels fra England som jeg allerede hadde hørt litt på og for såvidt syntes var ok. Men det var ganske kjedelig mot det som skulle komme…

Lyset gikk ned og plutselig satt Eddie der på scenekanten. Eddie FÅKKINGS Van Halen! Jeg tror det var slik det foregikk – jeg husker det sånn i hvertfall. Han spilte noe sologreier på sitt magiske vis, men med ett var hele bandet der og skal jeg være ærlig så er hele konserten en eneste stor blur for meg, 27 år senere. Det var sykt. Det var som å se «Live Without A Net»-videoen spille seg ut rett foran meg. I Norge. I Oslo. I mitt eget liv! Bandet var akkurat like blide og energiske, de var over alt og briljerte på alle mulige vis. Det husker jeg. For meg er det den villeste konsertopplevelsen jeg har hatt, og dette var i praksis den første. For en måte å bli introdusert til konsertenes verden! Med et av tidenes beste liveband – og jeg er ganske sikker på at det ikke var mange i verden som overgikk dem i 1993 heller. For i 1993 skulle alle se sure ut og fremstå som «kule». Vi var tross alt midt i grungen her.

Gitarguden

Det som virkelig står igjen i minnet er nesten selvsagt gitarguden Edward «Eddie» Van Halen. Spillegleden, virtuositeten, humøret, kreativiteten. Alt det sto i full fyr på den scenen i Oslo Spektrum, påskeaften 1993. Allmusic skriver at det kun er Jimi Hendrix som kan regnes som en større og mer innflytelsesrik rockgitarist. Det går an å argumentere for at det er Eddie som er den største også. Konseptet med fokuset på gitarvirtuosen og gitarhelten ble i praksis skapt med Eddie Van Halens inntreden på verdensscenen. Alle, absolutt alle, som begynte å spille gitar med fokus på rock og drømmen om å bli beundret for det har Eddie å takke for at tanken i det hele tatt kunne dukke opp. Selvsagt var Hendrix, Clapton og andre viktige. Doh! Men det var ingen som presenterte det å spille fort, teknisk og delikat med en slik overbevisning og, la oss bruke det engelske ordet, «flare» som det han gjorde før han gjorde det. Etterpå ble det i mange år standarden for hvordan en rockegitarist spilte og fremsto på scenen.

Det er ikke uten grunn at når Michael Jackson trengte en gitarsolo på «Beat It», så ringte produsent Quincy Jones Eddie Van Halen for å høre om han kunne gjøre det. Eddie smilte vel litt, kom inn i studioet, hørte på låta en gang eller to og spurte om han kunne forandre litt på selve låta for å få det til å stemme. Så leverte han tidenes gitarsolo på en hitlåt (og ikke bare en hitlåt, men en av de største i historien). Han spilte faktisk to soloer for sikkerhets skyld. Det hele tok 10 minutter. Så dro han hjem og tok ikke en dollar for det hele og ble ikke en gang kreditert for det.

Eddie. Bare Eddie kunne ha gjort det.

Plakaten

Vel tilbake i Oslo Spektrum var med ett konserten over og vi, i hvertfall jeg, gikk ut med en ren lykkefølelse. Nede i parkeringsgarasjen får jeg øye på en plakat for konserten som henger bak et plexiglass. Fortsatt i lykkerus bestemmer jeg meg for at den plakaten, den skal med meg hjem. Jeg får på et eller annet vis lirket hånda mi under plexiglasset, får tak i plakaten og nappet den løs. Føler jeg har stjålet no meget verdifullt, så jeg løper til bilen får plassert den i bagasjerommet og vips er vi på vei ut av parkeringshuset og på vei hjem.

Hjemreisen

Trodde vi. For der vi på enkelt vis tok av på riktig sted på turen inn til byen, var vi nå med ett på vei til Gøteborg…! Klart det – typisk! Etter en god stund på vei sørover, finner vi endelig ut hvordan vi skal komme oss riktig vei igjen og vi kjører så hele natta hjem til Grong. Med unntak av noen stopp, deriblant en pitstop ved Biri der jeg ved kjøring utpå E6 igjen holdt på å kræsje bilen fordi jeg så feil og holdt for høy fart. Det ville blitt vanskelig å forklare for mamma…

Det ble en magisk roundtrip til Oslo og tilbake og Van Halen ble aldri igjen sett i våre trakter. Min elsk for bandet har aldri forsvunnet etter det, men den brennende flammen man kjenner når man er ung og nyforelsket i «sitt band» fadet selvsagt hen og ble til en solid og evig kjærlighet til det de sto for.

Historien

Jeg har aldri klart å si at den og den vokalisten var bedre enn den andre, bortsett fra at albumet med Gary Cherone fra Extreme, «Van Halen III» (1998), selvsagt er bandets dårligste og hans vokal var bare helt feil. Fakta er at bandet solgte mer med Sammy Hagar på vokal, mens de var et mer vitalt band med David Lee Roth bak mikrofonen. Comebackalbumet «A Different Kind of Truth» (2012) som kom ut fjorten år etter det forrige (og dårlige) og med David Lee Roth på vokal igjen, er vel en av de største positive overraskelsene man har fått fra et såpass stort band når man tenker på kvaliteten på det de leverte der. Trist nok hadde originalgladgutt Michael Anthony blitt presset ut av bandet fordi han var bestis med Sammy Hagar (som da Van Halen-brødrene igjen ikke kunne fordra) og Eddies sønn, Wolfgang, overtok bassen. Men albumet var en rekke med låter med noe av det ypperste bandet hadde levert på et par tiår og det rocka hardt.

Det er gledelig at det er det albumet som står igjen som det siste Eddie Van Halen ga ut. «Van Halen III» kunne blitt det siste og kreativiteten der er selvsagt stor, men som album ville det vært et ganske kjipt farvel.

Betydningen

Eddie Van Halen står igjen som en av tidenes beste gitarister, om ikke den beste. Hans kreative evner som både gitarist, låtskriver, tekniker, produsent og utstyrsutvikler kombinert med det aller største gliset og den mest massive spillegleden man har sett, gjør ham til et evig musikalsk ikon og betydningen han har hatt er ikke mulig å måle.

Måtte du hvile i fred, Eddie. Jeg håper du og Jimi nå har satt sammen et nytt band sammen med Lemmy og John Bonham og rocker vilt hvorhen dere nå er. Dance the night away!

R.i.P.

Om skribenten

Frode Fossvold-Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/