Scroll To Top

Roadburn ’14: en reise i heavy music.

Konserter 25. april 2014

Roadburnfestivalen i den koselige byen Tilburg i Nederland er mer enn musikk. Min reise til dette Mekka for tung rock handlet like mye om folk av alskens slag, gode møter med likesinnede, nydelige burgere og hveteøl servert gatelangs i den varme vårsola.

Det var med lette steg undertegnede gikk ut på perrong 2 på jernbanestasjonen i Drammen og ventet på InterCitytoget til Larvik. Ett år hadde gått siden jeg sist hadde tatt denne pilgrimsreisen til det hellige land, mitt eget Freak Valley, i gatene i den nederlandske byen Tilburg. Bevæpnet med ordene til Fredrik Backman i boka En mann ved navn Ove og ei kald flaske cola bar det raskt sørover mot Torp. I Tønsberg fikk jeg selskap av min faste reisepartner TB og praten gikk lett og muntert om at vi igjen skulle være en del av magien ved Roadburn. Vi var begge skjønt enige om at det føltes på et merkelig vis som om vi dro «hjem» da vi nå skulle nyte lyden av konsertlokalene i 013 og burgerne til Polly Magoo for fjerde gang.

Vi sjekket inn på Torp og etter en liten time i flyplassrestauranten kunne vi endelig ta plass i KLMs Cityhopper; en to-motors Fokker med destinasjon Amsterdam. Det var da turen virkelig begynte. Den første turen til Roadburn i ’09 benyttet vi Ryanair og endte opp på avsidesliggende Weeze Airport i Tysklands skoger(!), men det var en transportetappe vi følte var unødvendig lang. Så de tre neste turene til Roadburn har vi benyttet KLM og vi har ikke angret ett sekund; gratis Heineken og chips og service av europeisk klasse. Så også denne gang. Da vi ankom gamle Schipol og ventet på bagasjen, trengte vi ikke en gang å prate om hva vi skulle. Vi visste vi ikke kunne ta toget til ‘s Hertogenbosch og der bytte tog til Tilburg, men i stedet måtte ta toget til Breda og der bytte tog. Vi visste vi skulle kjøpe en sixpack øl for turen ned, og vi visste vi skulle handle en burger som ølen skulle få skylle ned. Men, først togbilletter.

Det var da ting ble snudd opp/ned. I det vi nærmet oss billettluka spotter TB et svartkledd band og spør meg, «hvem tror du det bandet er». Jeg klarte så vidt å lese på den ene gitarkassa før jeg ble avbrutt av den ene i følget som på nederlandsk engelsk lurte på om vi skulle til Roadburn. Vi ble litt forfjamset, men sa ja og ble på en vennlig og eiendommelig måte med ett en del av dette følget av rockere. Alle var supervennlige og introduserte seg med amerikanske stemmer og brede smil; Sean, Nick…jeg tok de alle i handa og sa mitt eget navn tilbake. Før vi viste ordet av det sto vi på perrongen på vei til Dordrecht, med bagasje, 18 bokser Heineken som TB mente vi burde dele med bandet som var så vennlige med oss, og ikke minst kara i amerikanske Hull og Locrian.

WTF!? Dette var jo de to første bandene vi har bestemt oss for å se på festivalens første dag. Jeg var litt redd for at dette skal bli kleint – fans møter musikere de liker og kjeder dem med preiket sitt – men det endte veldig bra da vi delte øl, bar bagasje, flira og fortalte røverhistorier. Det ble en nydelig togtur som kanskje tok slutt i Tilburg, men hver gang vi møtte dem utenfor 013, ved bardisken og ved scenekanten ble vi møtt av smil, håndtrykk og ektefølt takknemlighet.

Resten av denne transportetappen ble benyttet til å sjekke inn på hotellet, få spist en burger og tatt den første pilsen i bargata, sett litt på hva som skjedde på Roadburns «rockepub» Cul de Sac, og tatt ett par runder biljard. Vi var forventningsfulle til endelig å være tilbake i denne vennlige byen og så frem til konserter av Locrian, Hull, Conan, True Widow og Bong. I tillegg var vi endelig fremme ved den første «uenigheten» da TB ville se The Shrine, mens jeg ville få med meg Samothrace.

Dag 1: doom i hovedsetet!
Sola tittet allerede over hustakene når vi våknet den første morgenen. Vi ble litt overrasket over at vi hadde bestilt frokost med rommet, men vi beklaget det ikke da frokostmenyen raskt ble oppfattet å inkludere hjemmelaget smoothies, pannekaker med sirup og speilegg og bacon. Dessuten var det også litt frydefullt nerdete å spise frokost i umiddelbar nærhet til karer fra Eyehategod, Neurosis, osv.

Men, vi hadde ikke tid til å somle. Vi tuslet bort til 013 og fikk vekslet inn billettarket med festivalbåndet og like etterpå satt vi i hver vår stol i sollyset utenfor PollyMagoo og nøt utepils. Etter et par minutter fikk TB med seg at paret på nabobordet snakket trøndersk, så da var raskt praten i gang og før vi visste ordet av det hadde vi drukket 3-4 halvlitere og jeg hadde fått i meg en bolle med varm nachos. Hele tiden mens vi hadde diskutert doom, bevaring av vikinghistorien i trønderske skoger og i Vestfolds kystlinje, vært innom ungene våre og flira en god del.

Men, det kriblet også i fingrene våre. Da TB nevner at han har sett ett par-tre rockere gå forbi med den nylig utgitte konsertskiva til Yob i hendene, «og den tror jeg bare er utgitt i 500 eks», fikk vi raskt betalt og fikk vårt første møte med en av Roadburns nyheter – hva man kan kalle Merch Valley. De har i år lagt all salg av vinyler og annen merchandise i boder ute i gata. Dette gjorde det lettere å få oversikt, men dermed ble det også lettere å bli fristet til å kjøpe skiver og før vi visste ordet av det satt vi med en håndfull skiver hver oss.

Men, denne nyfunne gata og vårt møte med Hull – som vi selvsagt traff igjen utenfor 013 – førte til at vi snublet i det startskuddet gikk og dermed misset store deler av settet til Locrian. Vi fikk dog med oss ett par låter og det låt smått nydelig av deres miks av ambient, industrirock og brøl tappet rett fra kilden til black metal.

Vi visste vi måtte skjerpe oss, så etter en kort titt på Brutus fra bakre benk på Green Room går vi i gang med dagens gjøremål og først ut er våre venner i Hull. Det viste seg at de var like bra som vi håpet de skulle være og banket i gang med ett sett tuftet på like deler black metal, rendyrket heavy metal, sludge og hardcore. Etter en lang halvtime annonserte Nick at de hadde en sang igjen, og da tok de det fra det veldig gode til det nær utrolige med en variasjon og tyngde som var smått fantastisk. Vi ble nok farget litt av opplevelsene fra dagen før, men helsike for ett sett (5/6)!

Samothrace på Roadburn

Samothrace på Het Patronaat.

Jeg fikk tatt en kort titt på Regarde Les Hommes Tomber fra bakre benk på Green Room, og ut fra det lille jeg så var også det feiende flotte saker. Men, vi bestemte oss i stedet for å ta oss en liten matbit. Dermed ble det nok en burger og ett av delmålene våre for Roadburnreisene våre ble dermed raskt oppnådd; burgere på både Studio og PollyMagoo. Men, som årene før droppet vi raskt sollyset til fordel for konsertmørket. Det som var nytt denne gangen var at vi skiltes i gata da TB ville se The Shrine på Green Room, mens jeg følte jeg måtte se Samothrace på Het Patronaat. Jeg ble ikke skuffet. Fra det første sekundet Samothrace buldret i gang, ble jeg hensatt i en type transe jeg ikke har vært i siden jeg så Yob på Roadburn i ’12. Det var seigt, øredøvende massivt og nydelig monumentalt. Deres knurrende gitarvegger ble befestet av det tyngste trommedrønnet jeg har hørt fra en trommis som tidvis kun viste oss hvitøyet i det han banket løs på cymbalene og tidvis slo så hardt at man trodde det sto om liv. De leverte sin langspiller Reverence To Stone og den er med ett like viktig for meg som diskografien til Yob. Det sier faktisk ikke rent lite (6/6).

TB koste seg med The Shrine og jeg fikk selv med meg de siste par låtene der de leverte sitt høyenergiske og rufsete sett av pønk rock spilt av hardrockere med en forkjærlighet for Thin Lizzy (4.5/6).

Vi tok turen innom hovedscenen for første gang for å sjekke ut starten på settet til «supergruppa» Corrections House som teller medlemmer fra bl.a. Neurosis, Eyehategod, Minsk og Yakuza. Det skulle vise seg å være et artig sett da de hadde droppet trommene til fordel for Sanford Parkers  elektronika og bassen til fordel for Bruce Lamonts saksofoner. De var uniformert og hadde en logo som veivet i like stor grad mot kristendom som den gjorde mot halvmånen til islam og den gresk-ortodokse kirke og det var sikkert en mening bak alt dette.

Men, selv om Bruce Lamont headbanget hardere enn de aller fleste og brølet til Scott Kelly var tilnærmet umulig å matche, valgte vi likevel å ta turen over gata til kirkeannekset Het Patronaat for å bevitne returen til britiske Conan. Det var et valg vi ikke skulle komme til å angre på for makan til maktprestasjon hadde jeg sjelden opplevd. Bandet har i den siste tiden bytta litt medlemmer, men det så ikke ut til å ha noe å si for deres output da de umiddelbart kjørte i gang med et tettspilt sett av fjesknusende intensitet. De spilte selvsagt sine «hits» Hawk As Weapon og Foehammer, men det er i deres unike evne til å fange publikums headbanging og låse den fast i minutter om gangen – seig og evigvarende – man finner deres viktigste våpen. Jeg gikk for andre gang denne dagen «ut av meg sjæl» og mista følelse av både tid og sted. At dette bandet, i skrivende stund, skal spille på knøttlille Revolver i Oslo om noen dager føles som noe jeg må gjøre alt for å få med meg. Fantastisk bra (5.5/6)!

True Widow på Het Patronaat.

Etter en liten luftetur ut i folkemylderet på utsiden av Het Patronaat – lokalets akilleshæl er dårlig ventilasjon – befant vi oss snart tilbake foran scenen i det vakre kirkeannekset for å bevitne kanskje dagens vakreste konsert. Jeg har vært svoren disippel av True Widow siden jeg for første gang hørte deres langspiller Circambulation og det var med høye forventninger vi stilte til start. De to første låtene ble jeg litt skuffet – de låt snarere som en kjip blåkopi av Low. Hvor var det mollstemte øset? Hva skjedde med vokalharmoniene? Joda – de kom på den tredje låta og derfra og ut så vi oss ikke tilbake da de leverte et sett like nydelig og sårt som det var elektrisk og fylt av følelsen av undergang. I det de forlater scenen har de gitt oss en følelse av noe særlig vakkert oppe i alle riff og mørke brøl (5/6).

Men, kvelden var ikke over. TB begynte dog å kjenne på slitet og valgte å se Bong fra galleriet på hovedscenen på 013, men jeg fikk en følelse over meg i det lyset ble slukket og bandet kom på scenen – denne konserten måtte sees fra gulvet. Derfor gikk jeg ned foran scenen og fikk den neste lange timen en oppvisning i hvordan steiner flytter på seg. Å se Bong i konsert er ikke noe man gjør i ti minutter – her må man virkelig forplikte seg til settet. Når bandet begynte på sin reise var det med lyden av en steinvegg; evig og tilsynelatende uten endring. Men, før man vet ordet av det er man tatt med på en tur av det virkelige kosmiske slaget; druideprekener, sitarakkorder, psykedelisk trommedriv og denne evigvarende veggen av rock. Jeg hadde ikke opplevd maken og når jeg sitter her nå er det Bongs spacerock som sitter lengst frem i minnebanken. TB bemerker at han selv koste seg med den duvende og høylytte lyden av Bong og falt faktisk også en kort tid i transe under konserten. En eiendommelig og unik opplevelse som vil farge mine minner om Roadburn ’14 i årene som kommer (5.75).

Etter en lang kveld med mange gode konsertopplevelser tok vi turen gjennom bargata og opp til hotellrommet. Vi rakk knapt å prate om det som hadde skjedd før vi sovnet til bildene av en eller annen generisk tv-serie på Comedy Central. Men, vi sovnet med håpet om at fredag ville gi oss nye opplevelser av det særdeles gode slaget; det andre settet til Corrections House, den psykdeliske rocken til Sula Bassana og den improviserte instrumentalrocken til danske Papir.

Dag to: jam that radar!
Den andre dagen startet som den første; med god frokost og fint vær. Etter hvert tok vi turen ut i sollyset for å ta en pils og en burger på Studio og betrakte gatelivet. Denne lille gatestubben med barer rett ved festivalområdet er breddfull av svartkledde rockere med bandskjorter av alskens slag. Men, byens innbyggere vet knapt at det er en festival her denne helgen – selv ikke de som jobber i en butikk knappe 100 meter fra 013. Det sier litt om hvor intimt dette miljøet er. Vel, their loss.

Vi åpnet dagens evenement med et besøk hos Tyranny. Vi hadde verken hørt eller sett dette bandet før, men det er jo noe av sjarmen med festivallivet – man kan med ett finne sine nye favorittband her. Dessverre traff ikke bandet blink verken hos meg eller TB, men deres musikk var verken ufin eller kjedelig. Bare litt for vanlig i dette selskapet man kaller Roadburn. Når man spiller seig doom ikledd munkekutter er man med ett i samme selskap med Sunn 0))) og da blir lett dette bandet litt for lett (3.75/6).

Magma. Dette bandet har i en årrekke for meg blitt assosiert med kunstnerisk prog rock og intrikate tema. Derfor var jeg litt nysgjerrig på å se hva de faktisk kunne bidra med denne ettermiddagen på hovedscenen på 013. Men, jeg ble bare grusomt skuffa. I det vi tok turen inn i salen følte vi at vi hadde blitt teleportert til den belgiske finalen i Eurovision Song Contest i 1979. På scenen sto det kordamer i glitterskjorter, en kar på xylofon og et band som spilte noe som var et lite interessant poprefreng.

Det ble kanskje bedre etter hvert utover i konserten, men det gadd ikke vi vente å finne ut av. I stedet ble vi vandrende mellom scener og vente på det neste store. Det fant vi i Green Room der legenden Lenny Kaye redefinerte begrepet «retro» i samspill med det amerikanske Harsh Toke.  Der Magma – og flere av de andre aldrende bandene denne dagen – etter min mening forsøkte å få fyr på den gløden de hadde i de hine, hårde dager (uten å klare det), valgte Lenny Kaye å bruke Harsh Tokes jam rock som fundament for sin fripoesi bestående av løsrevne sitater fra rockhistorien og referanser til Roadburn.

«Harshtoke … good smoke» åpnet Kaye konserten med før de braket løs i et heseblesende sett tuftet på den rockhistorikken Lenny Kaye er ansvarlig for – snakk om bukta og begge endene. De fyrte opp både egne jointer, mens Kaye brølte «Light’ em up!» til publikum, fikk den lengste jointen av en fyr på første rad og denne ble delt mellom bandet og crewet før den kort tid senere ble sendt på rundgang i publikum. Jada – dette var festivalens virkelige hippie moment. Men der mye av hippietiden ofte ble redusert til rallende rock ute av fokus, er Harsh Toke også barn av den moderne rockhistorien. Dermed låt de som en knyttneve i trynet på folk og strømmet over av overskudd av spilleglede og gitarleik. Samspillet de har opparbeidet seg opp gjennom årene fikk friflyt og ga Lenny Kaye frihet til å leike med ord, men det fikk meg til å tenke på hvor gode Harsh Toke kan være på egen hånd.

De avsluttet dog settet med en helsikes versjon av det Kaye kalte «the national anthem of the nuggets»; Gloria som ble skrevet av hans gode venninne Patti Smith og den irske legenden Van Morrison. Denne kvelden ble den skrevet på nytt av Kaye og Harsh Toke og Gloria ble med ett en roadburner med sans for Bong, på vei inn i 013 og i det Kaye ledet bandet inn i en heseblesende avslutning trodde vi på han og elsket dette bildet av hva rock kan være (6/6). Etter denne eksplosjonen tok vi oss en pause før kvelden virkelig skulle ta til. Det skulle vise seg at vi ville trenge det da tre knallkonserter var på vei; breddfulle av psykedelia, dystopi, hjertevarme og tidvis transcendentalt trøkk.

Først ut var «supergruppa» vi misset dagen før da vi måtte velge oss Conan; Corrections House. Denne gangen skulle de spille et eksperimentsett basert på de enkelte medlemmenes output – noe som kunne være interessant da det i tillegg kunne inkludere låter fra Neurosis, Eyehategod, Yakuza, etc. Men, det var ikke det vi fikk. I stedet åpnet de med et tema av Bruce Lamont med sjelfull saksofon, loops og Sanford Parkers elektronika og lydlek fra Mike IX Williams. Men, i det Williams tok over stafettpinnen mistet de både fokus og publikum da hans dystopiske fripoesi ikke maktet å følge opp Lamonts låt. Men heldigvis  de tok snart makta tilbake da Scott Kelly og Bruce Lamont manet frem en sår og vakker versjon av Neil Youngs Cortez The Killer for kassegitar, saksofonlinjer og nydelig harmonivokal. Deretter slapp de ikke taket før det var slutt; de fikk hjelp av Mike Scheidt fra Yob på en låt hvor følelser tydelig lå nær overflaten. De avsluttet settet med en mektig industrirocker hvor bandet tenner på alle pluggene og leverer ei låt som artig nok ikke ligner på noe av det de gjør hver for seg (5/6).

Det gikk deretter mer tid hvor vi tuslet mellom merchstands, gateliv og hotellrom. Men, snart var vi i gang for den siste runden – denne gangen med et psykedelisk dobbelslag i trynet. Først ut var den tyske tusenkunstneren Sula Bassana som hadde tatt med seg sitt solomateriale ut på scenen for første gang godt hjulpet av venner fra bl.a. Electric Moon. Det resulterte i ett deilig sett hvor låtene tidvis var perfekt og mangefasettert psykedelia; djupe gitarvegger som man raskt kunne drømme seg bort i. Dessverre ble settet litt preget av mye tuning av gitarer mellom låtene, men det forsto de selv når de leverte vitsen «We have to tuneourguitarsnow, butwe’ll be back in fifteenminutes …. No, just kidding» (5/6).

Papir. Hadde du vært til stede på bandets konsert helt på tampen av denne fredagen, hadde det holdt å si dette ordet. Papir.

Siden du sannsynligvis ikke var det – da bandet i tillegg spilte på den minste scenen på 013 – kan jeg fortelle deg at dette bandet leverte den hittil beste konserten på årets Roadburn. De tre danske karene er i samme klasse som sine etikettvenner Causa Sui eller våre egne Bushman’s Revenge. Disse bandene er tuftet på den samme ideologien som amerikanske Earthless og HarshToke, men har et sterkere motorisk drag og respekt for jazzmusikken.

Papir begynte greit – ga meg tråder til alskens postrock som bl.a. Russian Circles og deres likesinnede – men etter hvert fikk de spilt seg inn (da de fikk en utrolig kort soundcheck) og når de først festet grepet slapp de ikke taket. Jeg mistet fullstendig øye for både hvor og når jeg var, men valgte å senke med helt ned i musikken deres som ble hentet fra deres langspillere og kastet frem og tilbake mellom gitar, bass og trommer. Deres tekniske kapasitet er tydelig til stede, men fokuset er likevel lagt trygt i hendene på selve drivet – å gi låtene en fremdrift og få publikum til å danse. I det de avsluttet settet med et spor hentet rett ut av shangri-la, nirvana og himmelriket var vi sikre på at det ikke var mulig å sette karakter på denne prestasjonen – dette var rett og slett noe av det beste vi noensinne hadde sett. Etter denne konserten var det slutt. Vi kastet et blikk på Opeths sett på hovedscenen, men jeg visste det meste hadde blitt redusert til en fotnote etter denne magiske langtimen i selskap med Papir.

TB vurderte en pils i bargata etter konserten, men selv var jeg så sliten at jeg kun hadde søvn i blikket, vel vitende om at morgendagen ville bli den travleste dagen med konserter av bl.a. Windhand, Yob, Old Man Gloom, Horisont og Inter Arma. I tillegg fikk vi to veivalg for TB og undertegnede: Noothgrush vs. Monster Truck og Harsh Toke vs. A Storm Of Light.

Old Man Gloom på Roadburn

Old Man Gloom på hovedscenen.

Dag tre: toppnoteringer på rad og rekke.
Det ble en ny dag med solskinn og blå himmel denne lørdagen og vi kunne konstatere at også denne fjerde gangen hadde festivalen gjort seg til venns med værgudene. Vi rotet i oss en god frokost og selv hadde jeg nå funnet frokostoppskriften; egg/bacon, bønner og to pannekaker med sirup etterfulgt av en skål med frukt. Et slikt grunnlag trengte jeg da vi følte dette ville bli den mest utmattende dagen på programmet dette året.
Men først – logistikk. Vi fikk oversikt over hvor/når vi skulle returnere til kongeriget Norge på mandag og fikk grepet tak i togbilletter da det kanskje kunne være leit å fikse når øya går i kryss 05.55 mandag morgen. Ja, du leste rett: vi skal sjekke ut fra hotellet rett etter 05:15 på mandag morgen.

Men, det var vitterlig ikke slutt enda, så begynte på den eneste måten man kan begynne en festivaldag med blå himmel og sol: med en utepils i bargata. Etter hvert som festivalen preger blikket ditt, blir disse pausene stadig viktigere og knytter deg enda nærere hjerterota til Roadburn. Det var nemlig denne intimiteten fra selve festivalen som førte til at vi har returnert gang etter gang etter gang og sannsynligvis også vil gjøre det i årene som kommer.

Men, før jeg visste ordet av det sto jeg foran scenen på Green Room mens jeg ventet på de kanadiske arbeidsrockerne i Monster Truck. Dette bandet hadde jeg ikke en gang hørt om før Roadburn annonserte at de skulle spille ved festivalen, men når deres album Furiousity hadde sneket seg inn på spillelista mi på Spotify var det gjort. Dette albumet er rett og slett ett av mine mest spilte det siste halvåret og det skyldes nok at deres powerhouse rock er noe av det morsomste jeg har hørt på lang, lang tid. Det hjelper selvsagt også at jeg har powerhouse rock fra bl.a. Deep Purple, Clutch og Soundgarden i ryggmargen.

Det skulle vise seg å bli den første toppnoteringen av flere denne utrolige dagen. Du synes kanskje det er drøyt å kaste sekser på terningen allerede ved første møte, men når de åpnet settet med The Lion – låta jeg har hørt mest på det siste halve året – og etter hvert fulgte opp med fantastiske For The Sun var det ikke noe å gjøre med. Da ble det som bonus at bandet så ut som en ektefølt miks av Deep Purple i ’73 og AC/DC få år senere. Sist, men langtfra minst, hadde de Jon Harvey i front med sin gudebenådede stemme, flott bassdriv og med et utseende som fikk meg til å tenke på løver, Glenn Hughes og Thin Lizzy på en og samme tid (6/6).

TB valgte seg Noothgrush i stedet og kunne rapportere om en tidvis genial konsert, men som også hadde sine dødpunkter og spurte seg, «kanskje de hadde gjort seg bedre på en mindre scene» (4.75).

Windhand på Roadburn

Windhand på hovedscenen.

Jeg trodde settet til Monster Truck vanskelig kunne matches, men de neste timene skulle det både tangeres og faktisk også overgås med tre konserter på hovedscenen. Først ut var amerikanske Windhand som har filtrert lyden av Black Sabbath gjennom blikket til Electric Wizard. Likevel sto de ikke frem som blasse kopier da de ser denne arven med amerikanske øyne og dermed skapte noe helt nytt. De tok raskt fra meg både munn og mæle og når jeg etter hvert gikk glipp av tiden også i det de banket løs med et uhorvelig heavy sett, var jeg deres disippel. Med en flott og okkult film flimrende over lerretet bak bandet, maktet de å projisere oss tilbake til ’76 med sin seige doom, skremselsfilm og fantastisk musikk (6/6).

Men, pusten min hadde ingen enda tatt – selv om Papir var nær kvelden før. Men, det skulle vise seg at jeg skulle miste også denne og da finnes det vel knapt bedre band å miste den til enn amerikanske Yob. Dette bandet står frem for meg som selve manifestasjonen av Roadburn og jeg er nok ikke alene om det. Den lojaliteten og ærbødige respekten en fullsatt sal viste særlig gamlefar Mike Scheidt var unik selv i selskap med headlinere som Old Man Gloom, Crowbar, Napalm Death og Triptykon. Denne kvelden røk de gjennom et sett som var trofast til langspilleren The Great Cessation og siden det er den første skiva jeg kjøpte av bandet trenger jeg vel ikke å si hvor mye jeg gledet meg til dette. «We haven’t played these two next songs for a few years, but we’ll try our best..”, sier Scheidt før de banker publikum ned i støvlene med monsterversjoner av låtene Breathing From The Shallows og The Lie That Is Sin. Disse låt så tungt, så brutalt og så perfekt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg og i det de avsluttet konserten før det ser ut til at de er ferdig «outofrespect for the next band» var jeg måpende forelsket i dette bandet. Dette var rett og slett himmelfallent magisk og langt bortenfor enhver karakter og kategorisering.

Sist jeg så Yob på Roadburn – og de tok pusten fra meg på denne måten – og jeg skulle se et band etterpå gikk jeg for å se AUN spille etterpå. Det viste seg å være feil og jeg måtte bare forlate det som sikkert var en toppkonsert, men som ikke var i nærheten av det Yob hadde levert. Denne gangen skulle jeg forbli ved hovedscenen og bevitne Old Man Gloom returnere til Europa. Vi snakker her om et band som teller medlemmer fra bl.a. Isis og Converge – to av mine definitive favorittband – og en katalog av de ganske sjeldne.

Likevel måtte de slite litt for å kjempe seg ut av skyggen til Yob; særlig siden deres tidvis kortspilte og brutale hardcore ikke ga meg tid til å komme inn i drivet før de var over på en ny låt. Men, når de etter hvert fikk spilt frem de lengre og seigere låtene sine viste de frem et band som er smertelig klar over hvor mye da har å by på. Særlig er bandets harmonivokal (les: brøl) et mesterlig trekk som virkelig ga låtene det lille ekstra. Flott lyssetting, stilren jobbing og mesterlig høy lyd ga meg den ekstra puffen inn i shangri-la denne dagen (6/6), men samtidig visste jeg at jeg ikke kom til å holde ut hele kvelden.

Kreftene hadde tatt slutt. Det var nå ganske presist et halv døgn siden vi sist hadde spist og jeg trengte frisk luft. Dermed var vi skjønt enige om at Horisont og Indian ble nedprioritert til fordel for en titt på salgsbodene på vei til gode stoler, burger og pils i på Cafe Studio i bargata. Der traff vi på svenskene Martin og Hans som ble et kortfattet og hyggelig bekjentskap før de røk videre til settet til Loop. Etter en pause var kreftene tilbake og vi trodde vi var klare for en ny dyst og konserter med bl.a. Inter Arma, A Storm Of Light og Harsh Toke. Men noe sa stopp – vi vet fremdeles ikke helt hva. Vi stilte oss opp for å se Inter Arma, men etter to låter måtte TB takke for seg og kjøle seg ned før A Storm Of Light på Het Patronaat, mens jeg klarte fire låter før jeg også kjempet meg ut av det breddfulle Green Room etter å ha blitt tappet ufint raskt for krefter. Men, det vi så av bandet var fin og atmosfærisk svartmalt sludge metal (4/6).

Jeg satte meg deretter ned på hovedscenen og ventet på Harsh Toke som jeg håpet skulle gjenta sin mesterlige prestasjon fra sitt sett med Lenny Kaye dagen før. Det klarte de dog ikke da det tydeligvis hadde blitt hakket for mange harske trekk i løpet av dagen – de føltes tidvis både ufokusert og kranglete. Men, i løpet av den siste halvtimen maktet de likevel å hente frem det beste fra langspilleren sin og trekke folk med seg inn i en seig og duvende tryckare (4.5/6).

Så var det slutt. Da jeg kom tilbake til hotellrommet hadde TB allerede kommet etter å ha valgt seg litt Harsh Toke i stedet for A Storm Of Light da han «ikke orket mer metal». Dermed var det kroken på døra på en dag som både var selvutslettende magisk og tappet oss for krefter. Vi satset på at den neste dagen skulle være litt mer nådig mot oss, men som likevel inneholdt håp om å få sett hyllestkonserten til nylig avdøde Selim Lemouchi, allmektig Yob (igjen!), det drønnende Triptykon før vi håpet å avslutte årets pilgrimsreise med skyggene av Morne.

Dag fire: etterbrenner og hjemreise.
Den siste dagen på Roadburn var opprinnelig ment som et kortspilt etterspill til selve festivalen, men har i de siste årene nærmest vært en fullbåren festivaldag. Så var det også dette året – programmet på Afterburner bar preg av mye snacks for de som liker heavy music. Ulempen er jo at man etter hvert begynte å bli sliten og vi valgte å prioritere litegranne denne dagen. Derfor skulle det vise seg at Morne på slutten av kvelden ble nedprioritert til fordel for den siste pilsen i en travel bargate. Men, først fikk vi dog med oss litt godlyd likevel.

Først ut var konserten med Selim Lemouchi’s Enemies. Dette bandet begynte som ideen til Selim Lemouchi – grunnleggeren av det smått sagnomsuste bandet The Devil’s Blood – og skulle spille på Roadburn. Men tragisk nok døde Selim i mars i år og det var en stund usikkert hva som ville skje. Det man endte opp med var en nydelig hyllestkonsert til Selim hvor et band satt sammen av The Enemies og medlemmer fra The Devil’s Blood gjorde en ektefølt og fin gjennomkjøring av hans siste album. Hvil i fred, Selim (5/6).

Yob på Roadburn

Yob på hovedscenen.

Etter noen timers pause på hotellrommet – man begynte å merke slitet både på kropp og sjel – og en håndfull episoder American Dad på nederlandske Comedy Central, var det igjen på tide med litt høylytt heavy music. Denne gangen hadde vi store forventninger da ikke mindre en Yob tok turen tilbake til den store scenen for å spille et «fritt» sett breddfull av deres tunge doom. Det begynte riktig så magisk med nær 45 minutter med låter fra deres skive som snart slippes på Neurot Records. Hvis mitt førsteinntrykk stemmer kan dette bli en av de fineste skivene i 2014. Den reisen bandet har vært på de siste årene ser nå ut til å kulminere opp med et album som er like deler blytunge, seige riff og nesten spoken word mantra. Bandet var tydelig veldig stolt av bandet og kastet seg med hodet først inn i disse låtene de har levd med hver eneste dag de siste månedene. Resten av settet tok et knippe låter fra bandets låtkatalog og gjorde de fleste andre band til skamme (6/6).

Etter dette settet var kroppen nær knekt og jeg nesten falt ned ved siden av TB ved siden av lydpulten ved den store scenen før vår festivalopplevelse skulle avsluttes med selveste Triptykon som dagen etter skulle lansere sitt andre album. Dette bandet er kanskje ikke det mest kjente, men ledestjernen Thomas Gabriel Warrior er en viktig mann i europeisk metallhistorie med bakgrunn i band som Hellhammer og Celtic Frost. Derfor bør det heller ikke komme som en overraskelse at salen var breddfull av forventninger og at nær alle disse skulle bli innfridd av et band som flira med publikum, leverte låter fra den nye skiva som virkelig vitner om at et mesterverk har blitt sluppet samt at man fikk drypp fra Warriors fortid i før nevnte band (5.5/6). I det de går av scenen er vi sikre på at dette er veien å gå for Roadburn når man booker veteranene; dropp gamle band som forsøker å gjenopplive gamle perler. Sats heller på eldre musikere som bruker sin faglige tyngde(!) i samspill med samtidens musikere – det blir det magi av uansett om det gjelder solkystens jamrock eller sveitsisk dødmetall.

Så var det slutt for fjerde gang, men vi har allerede begynt å planlegge hvordan vårt Roadburn ’15 skal gjennomføres, hvilke band vi håper å få sett og hvor mange øl vi skal drikke. Slikt grep får Roadburn på deg når du først har dykket ned i dette rockens nirvana. Det er greit å prate om slikt når man uansett har hjemlengsel til sofakrok og den mørke tryggheten i 013. Særlig når klokka er 5:55 på morgenkvisten og man venter på Intercitytoget til Dordrecht.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.