Pstereo 2014: En festivalrapport

Det er midt i august i Trondheim og gjennom tiårene har denne uka først og fremst vært tida da nye studenter har kommet til byen og gjort seg bemerket på godt og vondt. Men de siste årene har også Pstereofestivalen blitt synonymt med småfuktig luft, de første mørke kveldene og forventninger om nye og spennende bekjentskaper. For første gang skulle Panorama ta turen ned til Marinen for å dekke festivalen, ikke bare med én skribent/fotograf, men to. Vi møttes for første gang en times tid før det hele var i gang og la noen løse planer om hvem som skulle skrive om hva. Fridtjof (panoferskis) skulle bare være tilstede fredag, mens Frode (panogamlis) skulle prøve seg på begge dager. Det sto ikke på motet.

Vel på vei ned til festivalområdet var vi spente på disse cashlessgreiene som ingen av oss hadde vært borti før. De med dags- og festivalpass (altså gode festivalkunder, ikke snyltende musikkskribenter) fikk et slikt kort i hånda som de så kunne fylle opp via egne automater. Noe slikt fikk ikke vi i akkrediteringsbua. Så hvordan skulle det skje og hvordan ville det fungere? No worries. Ved automatene fikk vi kjapt hvert vårt kort i hånda av vennlige frivillige og kunne raskt fylle på kortene med hardt opptjente lønnskroner (+ 50 kr for kortet). Det hele viste seg også å fungere som en drøm ved salgsbodene. Lite å utsette på det, selv om vi ikke helt skjønner vitsen. Men det går vel muligens hakket fortere i ølkøene og det er mindre fare for nettkræsj. Apropos nettkræsj; nettet til NetCom (og etter sigende Telenor) var usannsynlig treigt og ustabilt begge festivaldagene og førte til noen frustrasjoner underveis.

Uansett, vel framme lot vi den velkjente og lune Pstereo-stemningen omfavne oss og vi var ikke de eneste i godt humør. Det var rett og slett godt å være tilbake.

Stein Torleif Bjella
Elvescenen
Fredag 15. august 2014
Tekst/foto: Fridtjof Johansen

Jeg har for å være helt ærlig ikke så mye til overs for Stein Torleif Bjella (4/6) på plate. Det går for tregt og det blir litt kjedelig rett og slett. Da var det noe helt annet å se mannen live. En mer karismatisk skikkelse skulle man leite lenge etter på Pstereo denne dagen. Fra første sang, ytterst på det som da kunne kalles en intimversjon av storscene, Elvescenen, holdt han publikum i sin hule hånd. Stein Torleif og bandet brukte ikke mer enn akkurat nødvendig av scenen, der de sto stort sett i ro i sine respektive intimsoner der oppe. Det gjorde egentlig ingenting, Stein Torleif Bjella spiller jo ikke akkurat musikk som innbyr til springing fram og tilbake på en scenen heller da. Litt ut i konserten dukker Svartlamoen Hardkor opp på scenen, etter suksessen på Trænafestivalen tidligere i sommer. Det ble akkurat så interessant som jeg håpa. Hardkoret tilførte låtene til Stein Torleif en dybde de fortjente live, det gjorde dog at jeg syntes at det blei litt tomt uten de. Noe som får meg til å tro at kanskje Stein Torleif Bjella egner seg på litt mindre scener, ikke at det trenger å være en uting, noen passer bare bedre på mindre scener.

Cloud Nothings
Kanonscenen
Fredag 15. august 2014
Tekst/foto: Fridtjof Johansen

Jeg har etter hvert opparbeidet meg en solid portefølje hva band jeg har sett live angår, derfor er det så altfor lett å stå på konsert og måle de opp mot de beste jeg har vært på. Derfor er det befriende når man står på konserter som man ikke har noen forventninger til og blir positivt overrasket. Cloud Nothings (5/6) på Pstereos første dag var et slikt band. Med bare tre stykker i bandet, må man trå til litt ekstra, man kan ikke skjule sine egne feil bak andre i bandet. Nå var det første gang jeg så Cloud Nothings, faktisk første gang jeg hørte de, men det de leverte var mer enn godkjent i boka mi i alle fall. Som gammel trommis må jeg bare trekke fram trommis Jayson Gerycz, det er ikke mindre enn fantastisk å høre en trommis gjøre så bra jobb når man har kun tre trommer og to cymbaler til rådighet. Ikke at gitarist/vokalist Dylan Baldi eller bassist TJ Duke gjorde noen dårlig jobb de heller.

Cloud Nothings ga undertegnede en fornøyelig times tid i grunge/indie/rock-landskapet og er definitivt et band som kommer til å lure seg inn blant Spotify-listene til undertegnede. Å si at det var full fart fra start til slutt er vel litt å ta i, men det var akkurat passe fort, akkurat passe skranglete og akkurat passe sjarmerende.

Warpaint
Kanonscenen
Fredag 15. august 2014
Tekst/foto: Fridtjof Johansen

Et annet band jeg ikke hadde hørt noe av før Pstereo var Warpaint (5/6) bestående av fire damer med base i Los Angeles. De spiller en salig blandig av psykedelia og indie. Psykedelia er forsåvidt en sjanger jeg ikke er alt for begeistret for, men jeg fant ut at jeg skulle gi de en sjanse likevel. Akkurat det skulle vise seg at ikke var så dumt. Nok en gang var det trommisen som fanga interessen min til å begynne med, en frøken ved navn Stella Mozgawa. Hun, nemlig, hadde en intensitet i det hun gjorde som man sjelden ser når band er på det mest sedate. Uansett hvilket tempo Warpaint lå i, slo Stella som om det var noe som skulle slås i hjel på scenen, for så i det neste være noe av det sarteste som fantes. Man kan trygt si om Stella at hun slår ikke trommer, hun spiller trommer.

Vokalist/gitarist Emily Kokal demonstrerte hvordan man balanserer på en knivsegg mellom kleint og perfekt krydring av en låt, mens bassist Jenny Lee Lindberg så ut som om hun var i sin egen lille verden der hun danset seg gjennom konserten. Om jeg tok meg selv i å kjede meg litt, var det bare å glo litt på henne, så var jeg med ett fascinert over innlevelsen i musikken, og det smitta kjapt over på meg. Theresa Wayman var i sitt rette element en liten gitargud der hun trillet fram tone etter tone i kveldssola på Marinen denne fredagen. Når hun da ikke satte fra seg gitaren for å stå ytterst på scenen og demonstrere noen ikke akkurat ille vokalprestasjoner heller. Absolutt godkjent denne konserten også.

Skambankt
Elvescenen
Fredag 15. august 2014
Tekst: Fridtjof Johansen
Foto: Frode Jørum

Første gang jeg så Skambankt (5/6) var på Steinkjerfestivalen tidligere i år. Og siden da har de fått egen spilleliste i Spotify hos undertegnede, og blir spilt jevnlig. Det er en enkel grunn til det. Alle band som synger på norsk, er så driftig og utviser en slik maktdemonstrasjon, fortjener å bli hørt på av alle rockere med respekt for seg sjøl. Pstereo-konserten Skambankt leverte denne fredagen, var intet unntak. Med vokalist og gitarist Terje Winterstø Røthing som autoritær frontfigur er Skambankt et sikkerstikk på en ellers perfekt festivalkveld. Gitarveggen Skambankt stiller med er noe av det feiteste jeg har hørt på lang tid og drevet fram av et stykk meget habil rytmeseksjon bestående av Tollak Friestad på bass og Børge Henriksen på trommer blei dette nok en maktdemonstrasjon det sto respekt av. Det er egentlig ikke mye annet å si om Skambankt live enn at om du ikke har fått de med deg enda, så er det så absolutt anbefalt. Skambankt er et band som lett tar opp kampen med Oslo Ess som Norges beste liveband.

St. Vincent
Elvescenen
Fredag 15. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

I det St. Vincent (6/6) plutselig står på Elvescenen med sitt lure smil var det opplagt for oss som sto så nærme nok til å se smilet at dette kom til å bli noe helt spesielt. Kompromissløs i sitt eget musikalske uttrykk og fremtoning, med en selvtillit og egenart ingen andre artister innenfor det utvidede indiebegrepet helt besitter, blåste St. Vincent over oss som en virvelvind. Overgangen fra innadvendte Cloud Nothings til den dypt karismatiske Annie Clark (som hun jo egentlig heter) var overveldende – ingen sammenligning forøvrig.

Personlig oppdaget jeg henne for alvor da hun på blendende vis fremførte et par låter under en episode av Saturday Night Live i våres. Jeg ble dypt fascinert av den eksentriske fremførelsen, med koreograferte bevegelser og det hele. De samme subtile bevegelsene fra henne og bandet var å se i Trondheim på f.eks. singelen Digital Witness, og det er på mange måter merkelig hvor lite som skal til for å løfte en scenefremførelse. Men slik koreografi gir inntrykk av en artist med full kontroll og bidrar dermed til å dra oss som publikummere enda mer inn i musikken, muligens fordi vi tror vi er trygge på hva som skal skje. Men det er ikke noe som helst trygt med St. Vincents fullstendig regelløse poputtrykk. For det er snakk om pop. Men det den begavede gitargudinnen (oj, som hun behersker det instrumentet!) Clark gjør, strekker akkurat det begrepet så langt som det går an og er svært sjeldent innom vers/refreng. Hun begraver publikum i støy i det ene øyeblikket, for i det neste sjarmere oss med hookede poprefreng, alt mens hun med verdens mest selvfølgelig smil trygt loser oss i gjennom sin egen musikalske verden. Jeg kom i skade for å fortelle noen i forkant av konserten at hun vil være en superstjerne innen et par år. Det var nok i overkant overmodig. I en perfekt verden vil hun bli det, men det er ingen tvil om at St. Vincent bare kommer til å bli viktigere og viktigere innenfor den mer alternative siden av populærmusikken.

I Trondheim var det nok ikke alle som helt «skjønte greia», men jeg er temmelig overbevist om at det var mange som fikk seg en ny favoritt og i det minste fikk åpnet noen nye dører. Noe som er mye av det fine med Pstereo som festival, nemlig blandingen av forholdsvis store headlinere og dertil sterke sjangerartister.

På mandag og tirsdag var hun vikarierende bandleder for Fred Armisen under Late Night With Seth Meyers i New York. Tre dager senere forvirrer og utvider hun hoder på Marinen i Trondheim. Det sier ganske mye om den kuleste artisten på kloden akkurat nå. Helhetsmessig burde jeg kanskje holdt av toppkarakteren til de begivenhetene der publikum også er helt med hele tiden. Det skjedde ikke denne gangen, til det var stemningen på Marinen for avventende konserten i gjennom. Men St. Vincent trenger ikke et publikum bestående av bare fans for å overbevise totalt. Hun gjør det uansett.

Biffy Clyro
Elvescenen
Fredag 15. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

Når skottene i Biffy Clyro (4/6) går på Elvescenen er undertegnede allerede såpass sliten av en lang arbeidsuke og en lang dag, at det fort blir klart at det ikke vil bli aktuelt å se hele konserten. Men i fotograva i begynnelsen av konsertene er det særs trivelig, og ikke rent lite artig å oppleve hvor store trioen har blitt på de tolv årene som har gått siden jeg anmeldte debuten til en sterk femmer. Det er ganske godt gjort, med tanke på de viltre rock/pop/prog-komposisjonene bandet spesialiserer seg på. Riktignok har de «lurt» mange inn i selskapet sitt ved å gi ut «streite» singler som har vist seg å fungere utmerket på radio og som har blitt ganske store hits. Men ved første øyekast virker de som et merkelig valg til å toppe en festivalplakat i Norge. Bandet med rare navnet er likevel et massivt liveband og et energisk skue, selv om det starter misvisende forsiktig.

Å stå helt foran ga et solid inntrykk det første kvarteret, men Biffys største utfordring blir etterhvert tydeligere og tydeligere; det er ikke alt av låtmaterialet som er så fryktelig engasjerende i lengden. Og etterhvert som jeg beveget meg bakover, ble lyden mer og mer preget av ullen og baktung bass og det som måtte være av nyanser forsvant. Det faktum, kombinert med en sliten kropp (en stadig vondere korsrygg) og stadig lengre gjesp, fant den gamle ut at det var på tide å vralte seg hjemover. De som hadde alkoholifisert seg i større grad enn meg og hadde ventet lenge på konserten hadde helt sikkert en stor opplevelse helt der foran. Men for meg ble aldri mine gamle småhelter den helt store opplevelsen. Skyldfordelingen får vi ta en annen gang.

Johndoe
Elvescenen
Lørdag 16. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

Det er bra akkurat sju og et halvt år siden jeg sist så Johndoe (5/6) på en scene, ettersom jeg ikke var kjapp nok til å få meg billett til comebackkonsertene på Blæst i fjor. På scenen på Kroa i Bø den januardagen i 2007 leverte de som alltid varene, men virket på mange måter kanskje ikke så relevante lenger. Men årene har gått og jeg hadde kanskje forventet meg en følelse av nostalgi av å få se dem igjen.

Men Johndoe ga meg ikke noen grunn til å bli nostalgisk, ettersom trondheimskvartetten på sett og vis fremstår som et nytt band. På Elvescenen lørdag, foran et litt treigstartet trønderpublikum, fremsto bandet som bedre enn det de var i sin såkalte storhetstid. Og merkelig nok langt mer relevante, ettersom Jonas Skybakmoen nå synger på trøndersk og å fremføre tekster på dialekt som kjent har blitt normalen siden sist Johndoe var aktive. Uten å ta noe vekk fra de gamlene gromlåtene som Pyromantikk, så er det nå nesten litt rart å høre Skybakmoen synge på bokmål.

Bandet virker å ha hatt meget godt av sin mangeårige pause, for lørdag var de tente og oste av energi. Nylåta Allværsjakke er et godt eksempel på det. Ei låt som vel er så aggressiv som vi noensinne har hørt bandet og det kler dem godt. Trivelig var det også å få se Ida Dorthea Horpestad fra Blomst ta over vokalen på Sitter På En Bombe, en fin gest til en god representant for den nye vinen i Trondheim. Oops. Jeg mener den nye karsken. Johndoe var også egentlig det første bandet jeg så under årets Pstereo som tok publikum på alvor og som kommuniserte direkte med folkehavet foran seg – på alle vis. Det gjorde sitt til at publikum våknet og fikk en meget god start på lørdagskvelden. En klar hjemmeseier, som de pleier å skrive i avisa.

Kvelertak
Elvescenen
Lørdag 16. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

Hva skal man si om Kvelertak (4/6) som ikke allerede er sagt mange ganger? De er definitivt et av landets beste liveband, og kanskje et av klodens beste i sin sjanger (de er forsåvidt sin egen sjanger). Det er rart å tenke på at de ikke har holdt på lenger og kun har to album bak seg, for stavangerbandet kjennes allerede som veteraner og fremstår også slik. Bortsett fra at veteraner ikke har en slik vanvittig energi å by på. Det er imponerende å se hvor mange publikummere av alle slag som klapper i hendene og nikker med hodene, for vi snakker ikke akkurat om et band med musikk for massene. Men det er noe av magien med Kvelertak, at de klarer å omfavne så mange og så mye med sin kvalitetslapskaus. Vi trenger ikke igjen nevne alle de harde sjangerne de klarer å mikse inn i bare ei låt.

Men som med mange energitunge band på Pstereo, mister man litt av trøkket på den store scenen hvis man beveger seg lenger bak i publikum. Foran i fotograva og på de første meterne fra scenen var det lett å bli imponert. Men lenger bak drukner det massive lydbildet i seg selv og finessene i gitarmelodiene, som er så viktig i bandets låter, forsvinner. Da er det ikke rart at jeg ser flere publikummere i alderen 45+ forlate området. De får rett og slett ikke med seg de viktigste kvalitetene i låtmaterialet til Kvelertak. Jeg er streng med bandet når det gjelder karakter her, og det er forsåvidt lite de selv kunne gjort med lydsaken der og da. Men helhetsopplevelsen ble som den ble for meg personlig, og jeg er sikker på at med bedre lyd ville flere hatt mye større glede av bandet. Et band som forøvrig gjør meg ganske så stolt av å være norsk. Så er det sagt også.

Cult of Luna
Kanonscenen
Lørdag 16. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

På tross av at svenskene i Cult of Luna (4/6) passer min musikksmak ganske så bra, har jeg av en eller annen grunn aldri hørt noe særlig på dem. Så mine forventninger til bandet var helt åpne. Dessverre fikk jeg ikke sett hele konserten, men de første 25 minuttene var meget overbevisende i mine ører. Bare det visuelle med to trommiser skaper sin helt spesielle stemning, men det er selvsagt den lagvise og ytterst dynamiske post-metalen bandet fremfører som er det som drar publikum inn i konsertopplevelsen. Det er noe ekstra stas og kos med det å stå å nikke tungt med hodet med en øl i hånda sammen med mange andre og høre på et kvalitetsband med noe å melde. Lyden på Kanonscenen var, i motsetning til Elvescenen, stort sett knall hele veien, også under Cult of Lunas sett, og derfor gikk det an å få et godt innblikk inn i det styggvakre landskapet bandet beveger seg i. Den stort sett ikke-kommuniserende, men likevel autoritære fremtoningen til gitarist/vokalist Johannes Persson ga bandet et senter som funket bra rent visuelt. Bandet er herved satt på lista over band å sjekke ut enda nærmere.

Highasakite
Elvescenen
Lørdag 16. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

Utover det faktum at Highasakite (5/6) er et forholdsvis innadvendt band og ikke så veldig spennende å se på, så er de kanskje Norges beste band akkurat nå. Det skjønner man rimelig fort når den kjølige, men likevel varme, stemmen til Ingrid Helene Håvik omfavner oss alle på Marinen og kommanderer oss inn i Highasakites verden. Med et av årets fineste album i kofferten har bandet reist ut rundt i verden og erobret stadig nye fans, men i Trondheim kom de på mange måter hjem til sine egne. Og de ble godt mottatt av et publikum som stort sett i andektighet lyttet til alt Håvik og kompani hadde å melde fra scenen. Som utelukkende er musikalsk. Ikke noe Johndoesk publikumsfriere der i gården, nei. For Håvik lever gjennom musikken, som en kunstner som bare må uttrykke seg gjennom stemmen sin, uten å ha noe egentlig valg. Det er det vi lyttende hverdagsmennesker plukker opp når vi hører henne. Det er ikke en jobb for henne å synge, det er selve livet. Hun krever at vi lytter, og vi adlyder uten å mukke.

Bandet som helhet har maktet å drømme fram et uttrykk som både er særegent og gjenkjennelig åpent og tilgjengelig, noe som er litt av prestasjon i 2014. Man skulle tro alle innfallsvinkler har blitt prøvd og utnyttet til nå. Men nei. Og det kommer av at disse musikerne kommer til bords med sine helt spesielle og gjennomførte egenskaper, basert på at de mestrer sine instrumenter og musikken som fag på aller beste måte. Det gir en avslappet tilnærming til det å skape musikk, som likevel ender opp som spenningsfylt og interessant. Ingen safeing å spore noe sted. Nerven i bandets musikk består i aller høyeste grad live, selv på en gedigen scene som Elvescenen, og det er det bare å applaudere. For noe stadionband er ikke Highasakite akkurat. Men på lørdag kunne vi nesten bli lurt til å tro det.

Tungtvann
Kanonscenen
Lørdag 16. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

Gjenforeningskonsert med Tungtvann (5/6) i Trondheim? Det blir det fæst av. Veldig mange jeg snakket med på forhånd hadde akkurat den konserten som det de gledet seg mest til under årets festival. Og den nest største scenen på Pstereo ble rett og slett for liten, for trøkket og stemningen fra første stund var til å ta ta og føle på. Både blant publikum og på scenen var det lett å se at gjensynet var særdeles velkomment og Jørg-1, Poppa Lars og Jan Steigen formerlig lyste av spilleglede. Mens alt fra godt voksne noen-og-tredveåringer til tenåringer hoppet opp og ned og hjalp til på de fleste låtene.

Det som slår en når man hører Tungtvann i dag, er hvor gode de beste låtene deres faktisk er. Jørg-1 er selvfølgelig en umiskjennelig og tøff rapper, men det er like mye det musikalske bakteppet som Poppa Lars leverer som virkelig banker inn de siste bokstavene når norsk raphistorie skal skrives. Hvor mange fremtredende norske hiphopere har vel ikke nettopp Tungtvann å takke for sin suksess i dag? Men det er vanskelig å se noen virkelig dra fra disse pionerene når det gjelder kvaliteten på låtmaterialet. Festen var heftig og sannsynligvis altfor kort for de aller fleste, inkludert de på scenen. Det er lov å drømme om at det ikke bare ble med denne gangen.

Franz Ferdinand
Elvescenen
Lørdag 16. august 2014
Tekst/foto: Frode Jørum

Etter å ha lurt rundt i fotograva de første par-tre låtene, gikk jeg så i den klassiske festivalblemma der jeg gikk på gamle kjente som jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg endte dermed opp med å gå glipp av mesteparten av det som foregikk på scenen. Men det låt tight som bare f og var morsomt så lenge det varte. Sorry, Franz Ferdinand. My bad.

Lys festivalfremtid
Pstereo virker å ha en sunn holdning til det å drive festival og har forstått at det er festivalen selv som er nødt til å sette premissene, når bookingbudsjettet aldri vil bli av de største. Festivalen søker først og fremst den gode stemningen, deretter stadig forbedring av infrastruktur og salgsinnhold. Viktigst av alt virker likevel viljen til å gi publikum muligheten til å stole på at de årlig vil få nye og positive overraskelser på musikkfronten. At publikum vil komme uansett hva som står på programmet, i likhet med det storebror Øya har klart å få til. Uten at vi skal sammenligne noe mer, det blir urettferdig. Det virker som om festivalen er i ferd med å klare akkurat det målet. Pstereo var i år for første gang utsolgt noen dager før festivalstart, i motsetning til tidligere år da man har blitt utsolgt underveis. Ikke verst i en by beryktet for å være dårlig på forhåndskjøp av billetter («må sjå an været, sjø!»). Trøndere er treige, men de er heldigvis lojale også. Så det lover godt for festivalfremtiden.

Skal man sutre over noe som helst fra årets festival, så var det at lyden på Elvescenen litt for ofte ble ullen når artistene med massivt lydbilde og mye energi fikk utfolde seg på scenen. Vi kunne virkelig ha tenkt oss å stå lengre bak og høre godt uansett. Dessuten forsvant de to minste scenene litt for oss i år, og Urørt-scenen spesielt. Det var først og fremst selvforskyldt at vi glemte konsertene til f.eks. Blomst og Short Skirts, men det var noe med timingen der. Men det blir pirk. Om årets program var spesielt spenstig? Nja, det kan vel debatteres. Men det bød på to dager med solide musikalske opplevelser og den helt særegne og joviale festivalstemningen en byfestival som Pstereo kan by på. Og da er vi fornøyde.

Snakkes til neste år!
Frode & Fridtjof.