Scroll To Top

Glemte 90-tallshelter: Jack

Kronikker 8. mars 2015

De var elsket av kritikerne og spådd en lysende fremtid på den mørke delen av pophimmelen. Det var bare ett problem: Nesten ingen kjøpte platene deres.

I forbindelse med Panoramas 20-årsjubileum ser vi på band og artister som dukket opp i vår egen formingstid, men som aldri riktig klarte å komme seg ut av 90-tallet. Førstemann ut i artikkelserien er Jack, et kritikerrost britisk band som gjennom hele karrieren slet med lite radiospilletid og laber kommersiell suksess.

I de ti årene Jack var aktive har et tosifret bandmedlemmer kommet og gått, men kjernen var hele tiden låtskriver og vokalist Anthony Reynolds og gitarist Matthew Scott. De to unge herrene fra Cardiff fant ut at de delte en forkjærlighet for Charles Bukowski, Jacques Brel og Nick Cave, og i 1992 startet de band sammen og flyttet til London.

Den orkestrerte, mørksindige og majestetiske popen de skapte sammen ble snart lagt merke til av både bransjefolk og musikkjournalister. Etter hvert este de ut til en seksmannsorkester og ble en av de heteste potetene på labelen Too Pure. Førstesingelen deres, Kid Stardust, kom høsten 1995. Den var en hyllest til helten Bukowski, og plasserte dem på siden av den rådende britpopbølgen.

Forventningene var svært store til debutalbumet Pioneer Soundtracks. Det ble sluppet sommeren 1996, og ble genierklært i engelsk musikkpresse. Det store salget uteble likevel. I Norge var det en del Beat-lesere – blant annet denne skribenten – som fikk øynene opp for bandet da låten Dress You in Mourning dukket opp på en av magasinets gratis-cd-er. Denne syv minutter lange og nokså dystre låten ble imidlertid aldri en singelutgivelse.

Det ble imidlertid den mer energiske Wintercomesummer:

Og Biography of a First Son, platens kanskje mest umiddelbare spor:

Likevel havnet Jack i den kommersielle skyggen til beslektede band som Tindersticks og Divine Comedy. Etter utstrakt turnévirksomhet for å forsøke å blåse liv i Pioneer Soundtracks, samlet Reynolds og Scott troppene for å spille inn oppfølgeralbumet. Med seg på laget fikk de Divine Comedy-produsenten Darren Allison. Resultatet, Jazz Age, var langt mer utadvent og utoverrettet enn debuten. Det var nå gjennombruddet skulle komme. Singelen Steamin tok ingen fanger:

Og mens anmeldelsene igjen var positive, var platesnurrerne på radio igjen lunkne. Platesalget ble så-som-så. Nå knaket Jack i sammenføyningene. Innspillingen av et tredjealbum ble avbrutt og platekontrakten ble sagt opp. Sekstetten ble etter hvert en duo igjen.

Reynolds og Scott holdt det gående en stund til. Først kom EP-en La Belle et la Discoteque ved årtusenskiftet, der to singler faktisk fikk litt spilletid – på spansk statsradio. Jacks aller siste album, The End of the Way It’s Always Been, ble sluppet i 2002. Den var det ikke så mange som fikk med seg, selv ikke bandets tilhengerskare. Og slik ender historien om Jack, ikke med et brak, men med et klynk.

Men takket være det store vide internettet er Jacks musikkarv aldri mer enn et tastetrykk unna, til glede for gamle og kanskje til og med nye fans:

 

Kilder: Wikipedia, Allmusic, Anthony Reynolds hjemmeside, egen hukommelse og platesamling…

 

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.