Scroll To Top

Opp/ned: å finne seg sjæl!

Konserter 3. april 2016
Artister: Sjangre: , ,

I går kveld gikk Motorpsycho på scenen for 30.gang på scenen på Rockefeller Music Hall. Mange trodde kanskje at de da ville benytte muligheten til å servere et sett med sine greatest hits; slik føler i hvert fall jeg det etter å ha lest kommentarene fra bandets forumside og på diverse sosiale medier. At det ikke skulle være tilfelle, burde vel de fleste av bandets svorne disipler forstått. Når et band ikke benytter seg av en slik sjanse på samleplaten Supersonic Scientists, gjør de heller ikke det denne kvelden. Det man i stedet fikk var en konsert fra et band som helt tydelig er på vei inn i en ny fase av sin eksistens.

Dog gjaldt en av dagens tydeligste debatter bandets utgivelse av EPen Here Be Monsters; en utgivelse med langspilleren Here Be Monsters‘ tittelkutt (som ikke er på platen den har gitt navn). Forvirret? Vel, det er du ikke den eneste. Men, forvirringen varte ikke lenger enn ønsket om å få tak i plata; og det er også her debatten har sin kjerne. Mange er nemlig frustrert over at bandet «bare» hadde tatt med seg 100 eksemplarer av utgivelsen slik at kun de som hadde møtt opp tidlig denne kvelden fikk mulighet til å gå til anskaffelse av den limiterte plata. Jeg har i dag lest utsagn som definerer bandets som egoistiske av de som ikke fikk somlet seg til Rockefeller før det var utsolgt. Jeg vet dog ikke hva kritikerne tenker på når de definerer bandet slikt; jeg ville sagt at de strengt tatt er langt fra egoistiske når de fordeler sine eksemplarer av denne plata på alle turneens konserter – slik sikrer man seg at alle av bandets disipler, uavhengig av når på turneen man får sett bandet, får en mulighet til å sikre seg plata.

mpr2Men, det er vel ikke dette vi skal prate om heller – tekstens tema er jo det som foregikk på scenen denne aprilkvelden i Oslo. Motorpsycho leverte nemlig et sett som fokuserte uvanlig mye på deres siste langspiller Here Be Monsters, men de fleste av bandets perioder var like fullt representert; Demon Box overrasket med «Feedtime» og «Jr», Blissard ga oss sterke «S.T.G.» og «Manmower», fra Trust Us fikk vi høre gode «Superstooge»,  mens «Upstairs/Downstairs» fra Let Them Eat Cake forble en kuriositet for meg denne kvelden. Kapstads æra i bandet ble feiret med «The Jig Is Up (Kiss The Snake)» og «Whole Lotta Diana» fra de limiterte, og vinyleksklusive, utgivelsene Child Of The Future og Motorpnakotic Fragments, samt «Cloudwalker» fra bandets forrige langspiller Behind The Sun.

Denne miksen av bandets selverklærte nye fase, som ble introdusert med Here Be Monsters, frontkolliderte med den langsstrukne og ofte monumentale låtkatalogen de har bak seg. Det føles tydelig for meg at band, og disipler, nå står ved nok et veikryss (slik de har gjort utallige ganger tidligere). Jeg husker ramaskriket som fulgte etter deres ferd inn i softrock og popharmonier med Let Them Eat Cake og sutringen når Child Of The Future kun ble utgitt på vinyl. Jeg har selv alltid følt at det ikke er en menneskerett å få tilgang til all musikk i hele verden. Det er kanskje et resultat av at jeg er barn av syttitallet og vokste opp i en analog verden hvor musikken kun var tilgjengelig i fysisk format og sov man i timen, vel .. «you snooze, you lose«. I dag har tross alt online strømmetjenester gjort kunsthistorien tilgjengelig for alle med en ip-adresse og det har resultert i en forventning om at alt skal være tilgjengelig med et «click of a button«. Siden den gang har de lekt så mye med seg selv, sine tilhengere og forventningene alle har hatt til dem at man nesten har gitt opp; rockoperaer, samtidsmusikk, bestillingsverk, kormusikk, etc. Listen er lang.

Anyhoo; selv jeg i hvert fall voldsomt imponert over bandets nyeste utspill. Etter å ha åpnet kveldens seremoni med «The Jig Is Up (Kiss The Snake)»  og en fantastisk versjon av klassikeren «S.T.G.» ble langspilleren Here Be Monsters presentert i nesten sin helhet («Da har vi spilt side en og litt til«, som Bent sa det) hvor brorparten ble pakket inn i en egen del av konserten der småsnuttene «Sleepwalking» og Sleepwalking Again» åpnet og lukket ballet. De nye låtene mener jeg har den samme sjarmen som Trust Us hadde i sin tid; følelsen av tilbakelent storhet. Jeg skal ikke gå i dybden på de nye låtene her – det gjorde jeg i min anmeldelse av bandets nyeste album – men jeg våger meg likevel frempå når jeg sier at deres lek med gitariseringen under «Lacuna/Sunrise» og «Running With Scissors» er noe av det sprekeste jeg har hørt fra deres kant på lenge. Det er deilig å se bandet gi oss improvisasjon igjen – flere av deres nyere album har jo allerede utbrodert sine stier i albumformat før bandet trer inn på scenen – og slik ukjent lek åpner deilige hjertedører i min indre psychonaut. Ellers ble jeg bergtatt av både den muskuløse drakten til coverlåta «Spin, Spin, Spin» som luktet på det samme territoriet som Uncle Acid & The Deadbeats har gjort til sitt, mens «Big Black Dog» hadde vært et fantastisk skue i stonertempelet til Roadburnfestivalen.

Kveldens største, og mest overraskende, prestasjon er likevel deres gjennomkjøring av «Here Be Monsters». Denne låten, som ble utgitt for få dager siden og kun er tilgjengelig på mpr3bandets turnè, hadde vel knapt vært hørt av noen av de til stede på Rockefeller denne kvelden (visstnok med unntak av de som hadde sett bandet i samspill med danseensemblet Carte Blanche for en stund siden), men det forhindret ikke Motorpsycho fra å bruke nær 25 minutter på ett av sine lengste spor noensinne. Under hele klimakset av konserten ble scenen badet i blått lys, og bandet åpnet med langstrakt elektronisk lek fra sine mellotroner. Jeg fikk både assosiasjoner til progressive rockere som Pink Floyd og Mogwais siste utfall, men i det Bent ga bassfingrene noe å leke endte jeg likevel opp med å konkludere at dette i stedet var Motorpsycho fullt og helt – bare i en ny drakt. Det låt stilrent, suggererende og hadde de samme sterke melodiske spor som gjør selv bandets særeste øyeblikk noenlunde lettspist. Det skal bli spennende å lese rapporter fra konsertene deres etter hvert som man kommer stadig lenger ut i turneen og får se hvordan dette sporet utvikler og endrer seg.

Jeg falt helt ut av meg selv i løpet av dette sporet; dette drømmende lydbildet passet meg som hånd i hanske denne kvelden og det var deilig å se at bandet mer enn noen gang føler for å eksperimentere og leke. Dette gjaldt jo ikke kun de nye sporene deres denne kvelden, men også moderne klassikere som «S.T.G.» og «Feedtime». Jeg er like frelst i det trønderske bandet som noen gang tidligere og gleder meg til å se hvor kursen går fremover!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.