Bettans Beste, 1981-95 – Fint, og intet mere…!

Størsteparten av sangene på denne samleplaten er akkurat passe rolige og fungerer greit som standard popmusikk, uten at det blir noe særlig mer spennende av den grunn. Som Grand Prix-artist er hun sikkert en av de beste sangerne vi har her i landet, men ellers har hun lite å tilby den som er litt mer enn… litt(!) musikkinteressert.

På den annen side er Elisabeth minst like interessant som internasjonale syngedamer som vi alle kjenner, som f. eks. Mariah Carey eller Celine Dion, som det føles naturlig å sammenligne henne med. Hun forsøker heller ikke å utgi seg for å være noe annet enn det hun er, og fortjener sitt publikum mye mer enn usaklige utgivelser som f. eks. det som Free The Spirit gir ut og siste håpløse forsøk fra Chris deBurgh etc. Merkelig nok er det også de raske låtene som trekker ned dette produktet.

Ting som de plagsomme Grand Prix-innslagene La Det Swinge og Dag Efter Dag og kjipe Vännskapen Består ødelegger litt for heletsinntrykket av artisten Elisabeth Andreasson, og får henne til tider til å virke som en fæl svensktopp-artist (hun fortjener bedre enn så!).
Allikevel kan man ikke si at Bettan er en viktig artist for norsk (eller skandinavisk) popmusikk.

På den annen side har heller aldri Mariah Carey har vært det for internasjonal pop! Syngedame-popen er og blir forutsigbar, men siden vi ikke kommer utenom denne sjangeren, kan det like godt være Elisabeth Andreasson som innehar den ledende posisjonen på området her i landet.