Førstesingelen Richard III, samt Tonight, G-Song og You Can See Me som er alle glimrende eksempler på hvordan kvalitetspop fra England skal høres ut i 1997. Vel aner jeg en stor porsjon 70-talls-nostalgi (hvem har ikke det for tiden?), men uten at det låter direkte Rank Xerox.
Supergrass har nemlig klart å pakke sin egen identitet inn i sin musikk, og veksler mellom å fascinere og å sjarmerere ustanselig gjennom denne platen. Samtlige tolv spor er av en kvalitet som gjør dem lette å huske, noe som ikke er hverdagskost blant dagens britiske band. Supergrass serverer også en litt røffere form for popmusikk enn hva kollegene i band som Suede og Pulp gjør, og det er kanskje på tide at noen lanserer begrepet brit-rock!
Det er slett ikke verst basere seg på forlengst oppbrukte formler, og attpåtil klare å levere et helstøpt produkt. Om Supergrass kun er ute etter pengene dine, så ikke vær redd; du får valuta i massevis…!
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…
Hun har vunnet en drøss med priser, samarbeidet med alt fra Röyksopp til Timbuktu, og…
Musikkbransjen fortsettet å pumpe ut reutgivelser på vinyl. Plateconnaisseur og Panorama-grunnlegger Paul A. Nordal viser…
Hvilke album likte du best i 2023? Vi stilte dette spørsmålet til våre gode venner.…
Dagen før ettårsdagen for Pogo Pops-legendens bortgang, samles en bukett med kjente artister på USF…
Året er omme og fasiten er inne. Her er de beste albumene fra 2022, ifølge…