The Love Moment – Tar ikke av

Trioen har i løpet av åra vært igjennom et vidt spekter av rap, og har fått solid rutine og erfaring. Selve rap’en har jo alltid vært grunnlaget, men rammen rundt har vært prøvende og variert. De har på en måte følt seg frem sammen med tidens progresjon innen rap, og har vel ikke vært så veldig opptatt av den kommersielle hip hop-rap’en.

I begynnelsen var det en raffinert krysning av jazz og hip hop, men de fant vel etter hvert røttene sine i en mer hardere funkstil, selv om Miles Davis og John Coltrane har bidratt med impulser nokså mye hele veien. I deres forrige album, Midnight Marauders (1996), som forøvrig gikk inn på første plass på Billboards albumliste, kom trioen også innom den etter vært så kjente sjangeren «gangsta rap».

Utgivelsen denne gangen består av femten spor (i tillegg får du om du er tidlig ute med en ekstra-CD med seks ukjente spor, men kun i begrenset opplag) som da ikke har vært gitt ut tidligere. Låtene på The Love Movement er vel blitt en krysning mellom alle rap-sjangrene trioen har vært gjennom, men det spores vel særlig et jazzpreg. Tekstene har gått en del vekk fra «gangsta»-stilen, og over til det større filosofiske tanker. Dette har trolig noe å gjøre med Q-Tip’s konvertering til Islam.

Dette er rap på det jevne, men jeg savner de helt store godbitene, og det kan til tider bli litt kjedelig. Faktisk er det bonus-CD’en som redder mye av inntrykket med litt rå funk rap. Alt i alt, jeg hadde forventet mer av trioen i sin avskjedsmanøver, og helhetsinntrykket blir ikke allverden.