Karin Höghielm har en spennende røst som lokker med sin mystikk. Hun får god hjelp fra sine dyktige medhjelpere på alt fra bass til gotisk harpe. Det hele får en mystisk innpakning som skaper en helt spesiell stemning og som gir meg assosiasjoner til gode gamle Dead Can Dance.
At platen er riktig så fint produsert gir det hele en fin fasade, hvor såvel det sarte som det mer røffe uttrykk kommer til sin rett. Karin har våget seg ut på et omfattende prosjekt med denne platen, hvor så mange mennesker har deltatt. Jeg synes hun på en fin måte har klart å forene det hele til et sammenfallende uttrykk.
Joda, jeg vil absolutt anbefale platen til de som er på utkikk etter musikk med dybde. Platen kommer virkelig til sin rett i de sene nattetimer når en virkelig har tid til refleksjon og ettertanke.
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…
Hun har vunnet en drøss med priser, samarbeidet med alt fra Röyksopp til Timbuktu, og…
Musikkbransjen fortsettet å pumpe ut reutgivelser på vinyl. Plateconnaisseur og Panorama-grunnlegger Paul A. Nordal viser…
Hvilke album likte du best i 2023? Vi stilte dette spørsmålet til våre gode venner.…
Dagen før ettårsdagen for Pogo Pops-legendens bortgang, samles en bukett med kjente artister på USF…
Året er omme og fasiten er inne. Her er de beste albumene fra 2022, ifølge…