Blaff? No way!
(Bø, Kroa i Bø – lørdag 24. februar 2001)
Konserten med de regelrette popstjernene var den «ordentlige» starten på VIKO, studentuka i Bø, og det er lenge siden Kroa har vært så pakka med folk og med en så høy stemning som det var denne kvelden. Større suksess hadde vel ingen regnet med, spesielt siden bandet spilte under høstens jubileum og oppmøtet den gangen bare var sånn passe. Forskjellen fra den gang er at mens de i høst spilte en uke før deres debutalbum kom ut, så har Jeans For Onassis solgt som et helvete og Briskeby har spilt med a-ha. Sånt trekker folk uansett.
Som support stilte Kroa og Bøs egne Surferosa, uten at undertegnede fikk med seg så mye av settet deres siden man kom litt for sent. Men gjengen har absolutt potensiale til å nå veldig langt om de utvikler lyden sin.
Enorm utstråling
Lise Karlsnes er et kapittel for seg selv. Det er vanskelig å være av arten hankjønn (eller hunkjønn for den saks skyld!) og ikke bli påvirket av damens utrolige sensuelle utstråling og scenesjarm. Nærmere et sexsymbol er det ikke mulig å komme i det moderne popnorge, og i det hele tatt. Hun poserer og ser skjevt og sexy på oss mens hun klynger seg til mikrofonen som om det skulle være hennes siste håp, for i det neste øyeblikk å smile oppriktig av spilleglede som en liten skolejente. Og la oss ikke glemme at hun faktisk også synger svært så bra. Stemmen bærer sterkt og godt og er klokkeren. Hun er fortsatt på en opptur og la oss håpe det fortsetter, for vi trenger virkelig en slik frontfigur. Det er feil å sammenligne henne med Nina Persson i Cardigans, men hun har noe av den samme naturlige autoriteten hennes svenske kollega innehar.
Når det er sagt, har hun en god støtte i sin nesten ville gitarist Bjørn, som veiver rundt på scenen og har hendene like mye i været som på gitaren. Samme hvor dumt det ser ut, det er deilig å se at noen TØR! Og det gjelder i det hele tatt for hele bandet, for det er så fint å se at noen tar oppgaven sin som underholdere alvorlig, uten å la seg rive med av den grunn.
Urettferdig drittslenging?
Det er lett å kunne dra seg opp på scenen (og i salen) når man har slike strålende og mektige poplåter som det Briskeby har. De nesten skriker etter å løfte taket på lokalet, så herlig pompøse er de. Om ikke alt er like kjent (skal godt gjøres med bare et album på samvittigheten), så funker det overraskende bra. For drivet og dynamikken jager publikum framover. Jeg skjønner faktisk ikke hva all denne drittslengingen om Briskeby handler om – de er Norges eneste sanne popstjerner for tiden, i den forstand at de ikke bare kan sees på video, men også på en scene.
Det er egentlig ikke mer å si om saken, for er det noen som kan slå i gjennom i utlandet, så er det Briskeby. Glem Espen Lind og Morten Abel. Briskeby har looken, låtene, karismaen, sceneshowet og det «et eller annet».
