Old Ramon – Langt og langsomt

Kozeleks heltriste vokal er bandets fremste kjennetegn. Det er ikke måte på hvor trist han høres ut. Men, samtidig høres det også for det meste riktig ut. Smerten er ikke påtatt for å skape medfølelse. Ektefølt smerte heter det vel. Musikalsk er dette for det meste lavmælt og rolig. Men stillhet er jo som kjent den nye støyen. Uten at dette er Kings Of Convenience, til det er det altfor mye instrumenter og ditto lite humor.

Innimellom rocker det også fra seg. Den pumpende Between Days er for eksempel ikke milevis unna Black Crowes i stilen. Men den er naturlig nok et unntak fra regelen om at Red House Painters helst skal beskrive tristheten ved hjelp av sju-åtte-ni, eller elleve-tolv for den saks skyld, minutters krypere. Gjerne uten markerte refrenger selv om de også dukker frem ved passende anledninger.

Problemet med Old Ramon er at plata ikke makter å holde interessen oppe hos lytteren gjennom alle ti sporene. Det er en grense for hvor lenge man orker å høre på dette i lengden. Poeng er gitt for en av årets vakreste kjærlighetssanger. Avslutningslåta Kavita er vakker som fy. Men selvsagt er det ikke problemfri kjærlighet det handler om dette heller…

Altså; Old Ramon har sine høydepunkter, og fungerer jevnt over bra, men plata blir likevel altfor langtekkelig til at den skal hevde seg i toppen når årets beste utgivelser skal oppsummeres. Det er med andre ord ikke fritt for at jeg er litt skuffet.