Outrospective – Beroligende

Egentlig ikke så veldig mye. Faithless følger opp tendensen, særlig fra deres foregående album Sunday 8PM. Enkle rytmer, nesten litt trancelignende melodipartier og den etter hvert ganske så irriterende såkalte rappingen til Maxi Jazz. Slik som på forgjengeren gir også Outrospective deg rolige og kjølige rytmer i noe man kanskje best kan beskrive som et forsøk på chill-trance. Men likevel ikke helt: Hør bare på singelen We Come 1. En vanvittig enkel melodilinje fører frem til et nesten perverst enkelt én-fingers synthrefreng. Trancens oppbygning, men likevel roligere, og tross alt mer spennende enn mye av dagens trance. Platen varieres dessuten med spor som Muhammad Ali, som på ingen måte bærer likhetstrekk med trance. Whatsoever!

Faithless har dessuten tydeligvis bestemt seg for at Maxi Jazz skal få slippe til med sin ganske kjedelige og farlig selvhøytidelige resitasjon på alt for mange av sporene. Låtene har klart dødpunkter der han får utfolde seg. I tillegg bidrar lillesøsteren til gruppemedlem Rollo med vokal slik hun har gjort det siden debuten. Dido, som hun heter, har nytt stor suksess i flere land på egenhånd i år, men hvor fortjent det er kan jo diskuteres. Hennes litt under middels spennende vokal er forsøkt spedd ut med litt farlig lite kreativ bruk av vocoder. Bedre er det da å høre på Bent-vokalist Zoe Johnston, som leverer vakre bidrag. Korte Crazy English Summer gir et lite pusterom som kler platen godt, mens Evergreen glir beroligende fremover i ett behagelig tempo, slik vi kjenner det fra Bent.

Slike bidrag er det som løfter denne platen, og som alt i alt gjør den interessant. Slik som forgjengeren er det kjølig og enkelt som (ja jeg sier det igjen) trance i enkelte partier, mens det blir mer behagelig beroligende andre steder. Begge deler kan være OK. Likte du Sunday 8PM faller sikkert også Outrospective i smak. Selv om årets utgivelse i mye større grad er avslappende (og lett å sovne til), enn den er kreativt interessant å lytte til.