Categories: Plater

Calling The Public – This is punk revival

Så er også tilfellet med punk-revival/ hardcore-bandet 59 Times The Pain. Oppkalt etter en Hüsker Dü-klassiker, viser bandet at punkholdningene i musikken fortsatt er til stede i det nye årtusenet.

På tittellåta på bandets tredje album, virker det som om The Clash hang over hodene på svenskene da låta ble spilt inn. I låtas marsjerende tempo er det ikke tvil om at 59 Times The Pain har et budskap om hva de synes om det moderne menneskets livssyn og at det er på tide å gjøre noe med det. Et budskap som tas opp videre på den glimrende låta Welcome To The 21st Century. Frontmann Magnus Larnhed krever oppmerksomhet til en hver tid med sin nesten melodiske og nesten snakkende vokal.

Men det blir aldri direkte melodiøst med 59 Times The Pain. Dette er både den store styrken og den store svakheten til bandet. Samtidig som dette fjerner bandet fra den mer lettbeinte punken som bl.a. labelkamerater og landsmenn Millencolin står for, og fører dem nærmere band som Hellacopters og Backyard Babies, blir de mer utilgjengelige enn et sammenlignbart band som Pennywise. I og med at bandet mangler nok gitarhooks, blir det kanskje også noe mindre interessant å høre på i lengden.

Likevel er det ingen tvil om at bandet er verdige etterfølgere til revivalband som NOFX,Pennywise og Green Day. Mistenker at disse gutta kan rocke noe infernalsk på en scene, for det høres ut som de har et partyinstinkt som kan være verdt å få med seg. Bare høre på den genialt gode My Life My Choice My Call, der de har besøk av noen horn som virkelig kler bandet på en utmerket måte. En partystemning de følger opp på Addicted der det kaukes «A-D-D-I-C-T-E-D» i tide og utide, til det føles som om The Ramones har dressert bandet i refrenggjentakelser. Og som et virkelig vink til The Clash, avslutter de med den reggaeinspirerte The Emergency, som riktig nok ikke er av de sterkeste på plata.

For førsteklassinger på punkskolen er kanskje ikke denne plata den første man bør bla seg i gjennom, men for viderekomne er det et absolutt et godt alternativ til tyggegummipunken.

Frode Fossvold-Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsrådgiver ved NTNU. Har også podkasten "Musikkelskerne" som startet sommeren 2021. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

Recent Posts

Kjempefengende om annerledes barn

Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…

1 måned ago

En alternativ rapper med en unik stil

Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…

1 måned ago

Har laget filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist

Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…

1 måned ago

Hyller kvinnehelter med ny låt

Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…

3 måneder ago

Norges svar på Adele

Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…

6 måneder ago

Holder det nede med rap på norsk

Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…

9 måneder ago