Calling The Public – This is punk revival

Calling The Public – This is punk revival

Så er også tilfellet med punk-revival/ hardcore-bandet 59 Times The Pain. Oppkalt etter en Hüsker Dü-klassiker, viser bandet at punkholdningene i musikken fortsatt er til stede i det nye årtusenet.

På tittellåta på bandets tredje album, virker det som om The Clash hang over hodene på svenskene da låta ble spilt inn. I låtas marsjerende tempo er det ikke tvil om at 59 Times The Pain har et budskap om hva de synes om det moderne menneskets livssyn og at det er på tide å gjøre noe med det. Et budskap som tas opp videre på den glimrende låta Welcome To The 21st Century. Frontmann Magnus Larnhed krever oppmerksomhet til en hver tid med sin nesten melodiske og nesten snakkende vokal.

Men det blir aldri direkte melodiøst med 59 Times The Pain. Dette er både den store styrken og den store svakheten til bandet. Samtidig som dette fjerner bandet fra den mer lettbeinte punken som bl.a. labelkamerater og landsmenn Millencolin står for, og fører dem nærmere band som Hellacopters og Backyard Babies, blir de mer utilgjengelige enn et sammenlignbart band som Pennywise. I og med at bandet mangler nok gitarhooks, blir det kanskje også noe mindre interessant å høre på i lengden.

Likevel er det ingen tvil om at bandet er verdige etterfølgere til revivalband som NOFX,Pennywise og Green Day. Mistenker at disse gutta kan rocke noe infernalsk på en scene, for det høres ut som de har et partyinstinkt som kan være verdt å få med seg. Bare høre på den genialt gode My Life My Choice My Call, der de har besøk av noen horn som virkelig kler bandet på en utmerket måte. En partystemning de følger opp på Addicted der det kaukes «A-D-D-I-C-T-E-D» i tide og utide, til det føles som om The Ramones har dressert bandet i refrenggjentakelser. Og som et virkelig vink til The Clash, avslutter de med den reggaeinspirerte The Emergency, som riktig nok ikke er av de sterkeste på plata.

For førsteklassinger på punkskolen er kanskje ikke denne plata den første man bør bla seg i gjennom, men for viderekomne er det et absolutt et godt alternativ til tyggegummipunken.

Frode Fossvold-Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsrådgiver ved NTNU. Har også podkasten "Musikkelskerne" som startet sommeren 2021. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.