Essence – Lucinda får det til igjen

Lucinda Williams kan dette med å lage plater. Hun skriver glimrende og nydelige sanger som om hun ikke har gjort annet her i livet. Hennes sanger har på gjennomført vis blitt tolket av andre etablerte artister som Emmylou Harris (Sweet Old World) og Mary Chapin-Carpenter fortjente den hiten hun fikk med Passionate Kisses. På egne bein har Lucinda bevist at hun er en framragende artist, men som i likhet med andre fremragende artister ikke har hatt den kommersielle suksessen hun og andre med henne vitterlig fortjener. Hennes plateutgivelser har vært heller sporadiske. Etter to album, Ramblin’ On My Mind (1979) og Happy Woman Blues fra 1980, skulle det gå åtte år før hun ga ut nytt materiale. Hennes selvtitulerte album fra 1988 ble begynnelsen på en lysende om ikke akkurat en innbringende karriere som artist. Hvor hennes to første utgivelser viste en artist som var usikker på hvilken musikalsk retning hun skulle gå i, viste Lucinda Williams med denne platen at hun var en artist å regne med og som var mer fokusert angående låtskrivingen. Sweet Old World (1992) stadfestet dette inntrykket og ga henne et rykte, både blant kritikere og artister, som en mer enn habil låtskriver og utøver.

Det var likevel ikke før i 1998 at det store gjennombruddet skulle komme. Car Wheels On A Gravel Road er og forblir en klassiker inne amerikansk country og rock. Året 1998 var et godt plateår, og mye av dette skyldes Lucinda Williams plate som uten tvil var et av dette årets mange høydepunkter. Essence er ikke av like høy kvalitet, men det er bare småplukk og detaljer som skiller disse albumene. Hun leverer fremdeles varen, men hvor Car Wheels On A Gravel Road hadde en større musikalsk spennvidde, er Essence en smule mer statisk. Låtene er til tider litt for like, og man kunne kanskje ønske seg litt mer variasjon i tempoet, for det blir litt for mange midtempolåter. Men bevares, man skal ikke klage. Hadde dette vært en artist med en litt mindre imponerende backkatalog, hadde dette albumet blitt kåret til århundrets utgivelse. Banna bein!

Låtutvalget er fremdeles imponerende, med Blue, Essence og Bus To Baton Rouge som de klare høydepunktene. Musikerne teller navn som Charlie Sexton og Tony Garnier fra Bob Dylans backingband, og med veteranen Jim Keltner på trommer (hvor mange plater har han egentlig deltatt på ?) burde det musikalske være godt ivaretatt. Og det er det da også. Essence kan synes å være litt mindre tilgjengelig enn forgjengeren, men den vokser betydelig etter gjentatte gjennomlyttinger og kommer nok til å bli mye spilt hos undertegnede.