Knirkende Dylan

Roskilde, Orange Scene, 2001

Joda, jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har hørt mange av de nyeste Bob Dylan-platene. Men jeg satset likevel på at en legende som ham skulle levere en konsertopplevelse jeg kunne like uten å være Dylanekspert.

Ønsket ble bare delvis oppfylt, for dette ble alt for langtekkelig og lite oppfinnsomt for undertegnede. Hvis jeg hadde kunnet belønne ekstranumrene en egen karakter, hadde det utvilsomt fortjent en femmer, men når helhetsinntrykket vurderes sitter man ikke igjen med så altfor mye etter denne konserten.

Det er et par ting som irriterer meg grenseløst med denne fyren, og som trekker karakteren ned: For det første er det fullstendig mangel på kommunikasjon med publikum. Greit nok at Dylan aldri har vært blant de mest utadvendte på scenen, men det får da være måte på! Han gadd ikke en gang si takk da 50 000 publikummere applauderte ham i senk etter Blowin’ In The Wind. Passe arrogant spør du meg.

Det andre er at han ikke synger sangene slik som de skal og bør fremføres. Han mer eller mindre snakker seg gjennom tekstene, og dette gjør at nesten alle sangene jevnt over høres like ut. Men bevares; det var nok likevel en stor opplevelse for mange fremmøtte å bare oppleve legenden i livetapning.

Foto: Sony