In Full Colour – Sort/hvitt i farger

Når Dario G har et cover som får glossy, sci-fi etterlikninger tvangsforet med farger fra 1977 til å virke som en fest for øyet, kunne dette vel kanskje være en indikasjon på at musikken står i fokus, at det er fin musikk i stygg emballasje, eller noe i den retning. Eller kanskje ikke. Dario G har i lang tid snurret og gått på radio, mens MTV har sørget for ytterligere eksponering av videoen til den så langt største hitten deres, Dream To Me. Sånn sett burde den engelsk-norske duoen være kjent for de som bruker mye tid på å lytte til den slags. Ingfrid Staumstøyl står både for de 50% norske bestanddelene av Dario G og den helt OK, men ganske så uspennende vokalen.

Men musikken er faktisk bedre enn coveret (noe som kanskje sier mest om coveret). Dette til tross for at musikken er like pregløs som smaken av plastikk. Monotone rytmer, lett gjenkjennelige refrenger spilt på synth og Ingfrids allerede omtalte vokal gir vel et slags innblikk av hva vi får servert på In Full Colour. Jeg kunne strengt tatt gått mer i detalj på noen av låtene, for det er klart det finnes små, om ikke akkurat høydepunkter, så ihvertfall forhøyninger i det ellers jevnt flate lavlandet som utgjør lydlandskapet på platen. Men de er egentlig ikke verdt å nevne. Jeg henviser i stedet til karakteren og peker på at dette tross alt ikke kommer i nærheten av det verste jeg har hørt. Tittelen, og det fargerike coveret, blir i så måte et mislykket forsøk på å fargelegge en egentlig totalt fargeløs plate.