Spoonface – Overbevisende oppfølger

Han dukket blant annet opp på Garage i Bergen og gav en uforglemmelig solokonsert i slutten av ’99, og gjentok suksessen bare måneder senere. Kanskje det er derfor Ben Christophers også trekker frem sine venner Tor og Henning fra Bergens fremste konsertkjeller på takkelisten i innercoveret.

Spoonface har på mange måter blitt et betraktelig mer vågalt album en forgjengeren. Ben Christophers leker mer med rytmer og teknikk enn hva som var tilfellet på den noe mer nedstrippa My Beautiful Demon fra 1999, og her framstår han som en artist som har vokst mye på de to årene som har gått.

Låtutvalget varierer fra nakne pianobaserte ballader, via snertne popviser som flyter avgårde på et elektronisk teppe, til mer rytmiske og eksentriske uptempo-låter. Hele veien pakket rundt Christophers sarte og skjøre sang.

Akkurat som sist har Christophers også denne gangen benyttet David Costens ferdigheter på produsentsiden. Sammen har de skapt et fyldig og velprodusert album med røttene godt plantet i gamle tradisjoner.

Hvis Nick Drake hadde fått leve, eller snarere; dersom han kanskje i stedet hadde vært en av dagens nyetablerte artister, ser jeg ikke helt bort fra at han kunne ha levert et produkt tilsvarende det Ben Christophers presenterer her.

Spoonface har med andre ord blitt et fint soundtrack som står godt til årstiden vi nå befinner oss i. Anbefales!