Greatest Hits – Grei, men unødvendig samler

Det er ingen hemmelighet at det var gjennom åttitallet The Cure hadde sin mest kreative periode. Utgivelsene gjennom nittitallet har på langt nær vært like interessante, selv om det var i den epoken Robert Smith og kompani virkelig ble allemannseie.

Ved gjennomgang av materialet som er inkludert på Greatest Hits, som forøvrig er lagt opp i kronologisk rekkefølge, finner vi de låtene som har vært gruppas største hits på de offisielle salgs- og radiolistene (i Storbritannia).

Med tanke på at låtene er lagt opp kronologisk, er det slående hvordan materialet blir mindre interessant dess lengre ut i plata man kommer. De to åpningssporene her, Boys Don’t Cry (1979) og A Forest (1980), er samlingens klart sterkerste enkeltinnslag. Dessverre er ingen spor fra en av The Cures aller beste album (Faith fra 1981) inkludert.

I stedet er Let’s Go To Bed, The Walk og The Love Cats (alle fra minialbumet Japanese Whispers, 1983) med her. Platas tittel tatt i betraktning, er det kanskje naturlig, da det var disse som for første gang etablerte The Cure som et hit-band, og dermed noe mer enn er gothbasert undergrunnsband som hadde stemplet som hang over dem til da.

Det fortsetter med to singler fra The Head On The Door (1985); Inbetween Days og Close To Me, mens monumentale Kiss Me Kiss Me Kiss Me (1987) er representert med Why Can’t I Be You? og Just Like Heaven. Lullaby og Love Song er begge hentet fra 89-utgivelsen Disintegration, mens High og Friday I’m In Love (selvfølgelig!) representerer Wish (1992).

De syv siste låtene er fra 1996 og senere, og representerer den siste, men akk så kjedelige, epoken i det opprinnelige gothbandets mer lystige popkarriere. Også den nye singelen Cut Here er inkludert, mens Just Sayes er oppført med 2002 som utgivelsesår.

Alt i alt er Greatest Hits er representativ, men kanskje noe unødvendig, hitsamling som inneholder The Cures mest mainstreame poplåter. Men i og for seg er dette likevel forholdsvis langt fra den mest interessante Cure-samlingen som har dukket opp. Særlig i forhold til Staring At The Sea – The Singles, som tok for seg gruppas singelutgivelser fra starten av karrieren og fram til 1986. Har du denne, og supplerer eventuelt med Kiss Me Kiss Me Kiss Me, får du en mye bedre og betraktelig mer interessant oversikt over dette bandets mange høydepunkter. For de finnes, men bare ikke her.