Sliten yankee i hardt vær

Yankeen fra Belleville, Illinois, er sliten nå. Han dumper ned i en hotellsofa og kikker avmålt på Panoramas utsendte. Livet har sjelden stått stille etter at Jeff Tweedy slo igjennom med bandet Uncle Tupelo på begynnelsen av nittitallet. Her ble han gudfar til den såkalte no depression-bølgen. Innimellom bitre feider med bandmedlem og ex-venn Jay Farrar skrev og spilte Tweedy sanger som skulle få svært mye å si for musikkutviklingen helt opp til i dag.

Bruddet med Jay Farrar ønsker han ikke å snakke så mye om. Sårene fra denne tiden er fremdeles åpne. Tweedy snakker heller om bruddet med en annen Jay, nemlig Jay Bennett. Bennett var Tweedys eneste kreative rival i Wilco, som ble startet da Uncle Tupelo kollapset i 1994. Bennett tapte maktkampen og forlot gruppen i fjor høst.

– Jay tok opp masse plass, og jeg er glad for at han ikke er i Wilco lenger. Vi er alle mer komfortable og lykkelige nå, sier han uten å fortrekke en mine.

– Alltid mitt band
34-åringen avviser at Bennetts avgang har forrykket maktbalansen i bandet.

– Dette har alltid vært mitt band, og aldri har jeg vært mer fornøyd med bandet mitt enn nå. Det er lettere for oss å jobbe sammen, og vi slipper å forholde oss til et bandmedlem som streber etter oppmerksomhet og anerkjennelse. Situasjonen vi etter hvert kom i var unaturlig, og dessuten urettferdig mot de andre medlemmene, sier han.

Forrige vinter måtte trommeslager Ken Coomer ta sine stikker og gå. Coomer fulgte lojalt Tweedy fra Uncle Tupelo til Wilco, men i forkant av innspillingen av det nye albumet ble han veid og funnet for lett. Coomer ble umiddelbart erstattet med Glenn Kotche.

Avvist av plateselskapet
Regissør Sam Jones har fulgt all turbulensen på nært hold, og lanserer snart en dokumentar om gruppens vanskelige fjorår. Ifølge Jones vil Wilco snart nevnes i samme åndedrag som Velvet Underground og The Band. Tweedy småler og trekker på skuldrene.
– Det er veldig hyggelig av Sam, men så vidt jeg vet har han ingen krystallkule foran seg. Jeg lever i nåtid, som er den eneste tiden jeg kan gjøre noe i. Jeg vil ikke tenke på hva som skjer i fremtiden, avviser han.

Plateselskapet Reprise Records delte ikke oppfatningen til Jones da de fikk Wilcos nyinnspilte album, Yankee Hotel Foxtrot, til gjennomlytting. A&R-folkene på Reprise forventet nok et Summerteeth II, og ble skremt av den innadvendte oppfølgeren. De forlangte at hele albumet skulle spilles inn på nytt. Tweedy nektet, og Wilco ble løst fra kontrakten. I ettertid måtte flere Reprise-ansatte finne seg nye arbeidsgivere. Og det er ikke så rart, for Yankee Hotel Foxtrot har siden i fjor høst blitt omtalt som en av tiårets viktigste plater.

Sistnevnte faktum plager ikke amerikaneren nevneverdig. Han er ikke redd for forventningene som knyttes til platen.
– Det er ikke jeg som må leve opp til alt dette, men Yankee Hotel Foxtrot. Dessuten er det ikke jeg som har skrudd forventningene i taket. Jeg har mine egne forventninger. Jeg ønsker å kunne spille sangene på stereoen og utbryte: «Jøss, hvordan klarte jeg det?». De små øyeblikkene der du hører sangene dine som om de skulle vært en annens og liker de, er uhyre tilfredsstillende, mener Tweedy.

Gratis på nett
– Jeg nøt tiden som friagent. Vi la ut hele platen på wilcowebben og dro på turne uten noe å selge, forteller han.

Tweedy tror at musikkbransjen blir nødt til å innfinne seg med internett før eller senere.

– Jeg hører aldri noen som forlanger at bibliotekene må stenges fordi folk kan lese bøker gratis der. Hvis musikk skal bli tatt seriøst som kunstform, bør netthysteriet stoppe, fastslår han.

Han mener at de som skriker høyest, er de som tjener usigelig mye penger på musikken sin.
– Ikke bare plateselskaper, men også megastjerner som Metallica, sier Tweedy.
– Hva slags musikk hører du på nå?
– Jeg liker Handsome Family og selvfølgelig Jim O’Rourke (som har mikset Yankee Hotel Foxtrot sammen med Tweedy). Og den nye til Neil Hagerty er virkelig god.
– Hva med den nye til Jay Farrar?
– Den høres ut som Jay. Jeg har kjent Jay siden jeg var en ung mann, og han høres akkurat så gammel ut som han alltid har gjort. Han er en veldig gammel mann, flirer Tweedy.
– Holder dere kontakten?
– Nei. Bruddet med Jay og Uncle Tupelo knuste hjertet mitt, og det gjør fremdeles vondt etter alle disse årene. Jeg har empati for Jay. Ikke sympati, men jeg har et ømt punkt for han. Selv om jeg ikke setter pris på musikken hans på samme måten som mange andre gjør, er jeg glad for at han fremdeles lager plater, sier Jeff Tweedy lavmælt.

– Låtskriving ikke kunst
Tweedy har heller ikke hørt det nye albumet til Billy Bragg; engelskmannen som han har jobbet mye med de senere årene. Sammen med Bragg lagde Tweedy musikk for tekstene til den legendariske protestsangeren Woody Guthrie. Resultatet ble to kritikerroste album; Mermaid Avenue Vol. I og Mermaid Avenue II.

– Låtskriving handler egentlig om å presentere noe som blir gitt deg. Mange tror feilaktig at dette er kunst. Kunst er det som skjer mellom musikken, ørene dine og hjertet ditt. Det er på grunn av dette at musikk eksisterer, mener han.

Uken før vår samtale med Tweedy sto Billy Bragg på scenen til So What! i Oslo og fortalt at Nora Guthrie, Woodys datter, nylig fikk brev fra en kvinne som satt i et fengsel i statene. Hun eide bare en plate; Mermaid Avenue Vol. 1. Den var alt hun trengte for å oppsummere livet, ifølge Bragg.
– Det var da virkelig vakkert. Men når du er i fengsel, kan du sannsynligvis få en hvilken som helst plate til å oppsummere livet, observerer Tweedy.