Selv om inspirasjonen fra band som The Stone Roses og Happy Mondays ikke er vanskelig å spore, nådde vel The Charlatans aldri helt opp til sine forbilder, verken kunstnerisk eller kommersielt.
Et gammelt visdomsord i musikkkretser er at et bands virkelige kvalitet kommer til syne på B-sidene. Mange band har prioritert å gi ut til dels glimrende musikk på B-sider, og vi har da de siste årene sett flere eksempler på vellykkede samleplater med slikt materiale.
I så måte faller nok The Charlatans noe gjennom, samtidig som de avslører seg som et relativt middelmådig band. Det er også avslørende at det er materialet fra første del av karrieren som inneholder mest substans. For øvrig blir det for mange uinteressante instrumentaler, remikser og spor som fremstår mer som låtskisser enn ferdige sanger.
Jeg har vanskelig for å se for meg at denne platen skal noe som helst marked i Norge. Men det er klart at dersom du har alle albumene fra før, men mangler singlene så har du jo en god mulighet til å komplettere samlingen nå. Alle andre kan slappe av, og heller sjekke ut Best Of-albumet Melting Pot fra 1998.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…