Men Bowie får dere aldri!
Quartfestivalen, Kristiansand – onsdag 3. juli 2002
Foto: Frode Jørum
Mye har vært sagt om Quartfestivalen opp gjennom årene, og særlig har kritikken florert i år. Mange har nok følt at festivalen har solgt seg, men slike tanker kan ikke eksistere i det David Bowie rusler inn på scenen – ulastelig antrukket i svart dress.
Noen ganger er det så mektig. Som de gangene kunstformen musikk tråkler frem det beste av brød såvel som sirkus. Musikk som på en og samme tid makter å være både rent underholdende og kreativt i toppform er en umistelig del av populærkulturen. I slike magiske øyeblikk forenes det høykulturelle med arbeiderens svette.
Det David Bowie presenterte under Quartfestivalen onsdag kveld var ren magi. Fra det sekundet han glir inn på scenen og gjør en lavmælt Life On Mars. Og herfra skulle det bare bli enda bedre!
En kveld for frelse
Undertegnede har av en eller annen grunn aldri hatt fot for Bowie, og var oppriktig talt derfor spent før denne konserten. Men det skulle vise seg å bli en kveld for frelse. Med et band av klasse, en varm eleganse fra hovedmannen, samt et hengivent publikum, kunne man nesten ikke nekte for at dette skulle bli et verdig punktum for en bortimot perfekt festivalkveld.
Om dette ble den ultimate konserten fra mannen som har holdt ut flere tiår enn de fleste i denne bransjenskal være usagt, men 12.000 mennesker var ihvertfall tilsynelatende i ekstase. Denne anmelderen inkludert.
Komplett opplevelse
Denne herremannen har etterhvert stått bak et knippe låter som nå tilhører populærkulturen fremfor Bowie selv. Ashes To Ashes, Changes og Heroes kom i selve hovedsettet og tente en fulltallig hovedscene denne yrende julikvelden. Når hovedpersonen senere i ekstrasettet henter frem Let’s Dance og Ziggy Stardust er opplevelsen komplett.
I det konserten ender, og David Bowie forlater scenen smilende, er det ikke mer å si enn «Takk», og ikke annet å gjøre enn å åpne lommeboka og investere i backkatalogen til superstjernen. Det har ihvertfall jeg tenkt å gjøre…
