En selvsikker hybrid
(Bø, Telemarksfestivalen, Kroa i Bø – Fredag 2. august 2002)
Gåte m/ Kvea
Alt begynte riktig så bra. Med et nytt digitalkamera for hånden, overværte undertegnede konsertene med Kvea og Gåte, og tok minst ørtenhundreogfjorten knallgode bilder. Spesielt bildene av konsertfotografenes drøm Gåte ble skikkelig bra.
Fotorot
Men helt mot slutten av kvelden, skulle teknologiens mørke krefter igjen slå til mot en godtroende bondegutt fra landet med dyp tro på dyre duppeditter. Hva skjer? Jo; en feil med minnekortet gjør at samtlige bilder blir slettet før undertegnede får overført dem til PC-en!!! Er det rart en stakkar blir lettere frustrert!?
Redningen blir at utover dette «lille» irritasjonsmomentet (arrrrggghh!), skulle kvelden sett fra et musikalsk ståsted bli aldeles strålende. Det er tydelig at festivalledelsen ville presentere noe av det som er nytt og spennende innen moderne norsk folkemusikk. Og det med to band som har en ganske så stor spennvidde mellom seg.
Fellestrekk
Likevel hadde de to gruppene en god del til felles. Der Kvea er et folkemusikkband som tar i bruk samplere og inkorporerer uortodoks perkusjon inn i lydbildet, ligger Gåte langt innenfor rocken og tar i bruk folkemusikkelementer som virkemidler.
Anstendige oppvarmere
Kvea, som typisk nok ble unnfanget på en fest på Kroa i Bø, gjennomførte til tross for store lydproblemer, et anstendig sett som førte tilhørerne inn i en alternativ folkemusikkdimensjon. På samme tid som Tone Jorun Tveito vakkert sang oss tilbake til gammel tid, bidro gitarene og sampleren til Tore Bruvoll og ikke minst den dynamiske perkusjonen til Yngve Hornsletten til at vi ikke var i tvil om hvilket år vi befant oss i. Så får teknikken (igjen!) ta skylden for at stemningen ble noe nervøs både blant publikum og band da stygge lyder kom fra anlegget mot slutten av settet.
Men det var selvsagt kometene i Gåte de fleste hadde kommet for å se. For nesten et år siden sto trønderne på den samme scenen under Kroas 30-årsjubileum. Den gang var det kun et fåtall som hadde merket seg navnet. Per august 2002 kan vi trygt slå fast at du skal ha fulgt rimelig dårlig med i klassen om du ikke har fått med deg Gåtes nesten sensasjonelt godt selgende debut-EP og medfølgende lovord fra presse såvel som publikum.
Enorm utvikling
Denne lyse augustkvelden var det forøvrig et helt annet band som stilte enn det smått famlende og pjattpratende gjengen som spilte her sist. Fulle av selvtillit og gnistrende samspill vrengte det purunge bandet av seg låt på låt, til det etterhvert meget begeistrede publikummet jublet for full hals. Det er slående å se dem gå fra å være meget bra til enda bedre på såpass kort tid. Om de ikke hadde vært så forbasket sympatiske og utagerende spilleglade, hadde jeg vært fristet til å kalle dem frekke i all sin tro på seg selv.
God sammensetning
Selve sammensetningen av bandets personligheter er også et lykketreff. Eller kanskje det bare er godt beregnet. For unge Gunnhild Eide Sundlis myke, men sterke person, kombinert med bror Sveinungs hybrid av rockstjerne og tradisjonell folkemusiker, gitarist Magnus Børmarks ville gitarposering, Gjermund Langrøs klassiske kule bassistrolle samt Martin Langlies staute trommis, er og blir perfekt match. Vi snakker om en konsertvisuell bombe.
Magnus Børmark skal forøvrig få lov til å dele tronen som Norges beste scenegitarist med Øystein Greni. For makan til gærning med seksstrenger må man søke langt ute på viddene for å finne. Det verste er at han er like vill på lydprøvene!
Uten mangler
Pluss på et fantastisk tøft lys, og du får en konsertopplevelse uten noen som helst mangler. Og vi minner om at to av dem ennå er i tenåra, mens resten ikke er mye eldre. Med den stemmen Gunnhild har i dag, er det nesten skummelt å tenke på det utviklingspotensialet hun faktisk har. Det samme gjelder for resten.
Nå er det bare å glede seg til debutalbumet som skal komme i løpet av høsten, for Gåte kommer til å bli en kraft å regne med i årene som kommer. Jeg ønsker lykke til!
