A New Dimension Of Might – En seier for gothmetallen

Og takk og pris for det, for deres andre fullengder er en imponerende affære. En gang midt på nittitallet var det overflod av gothmetallband i områdene rundt Stavanger. Theatre Of Tragedy, The Sins Of Thy Beloved, Tristania og Trail Of Tears konkurrerte om de samme lytterne, og stilen ble mer eller mindre oppbrukt etter et par års konkurranse.

For ikke å havne i en salig gothmølje innså etter hvert flesteparten av disse bandene at det var på tide å utvikle et klarere særtrekk ved musikken sin. Theatre Of Tragedy tok et stort skritt i retning popmusikk, mens Trail Of Tears (som ble beskyldt for å stjele førstnevntes initialer) valgte en mørkere sti. A New Dimension Of Might vitner om et band som har vokst noe vanvittig, både med hensyn til låtskriving, produksjon, og ikke minst som musikere generelt.

Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter her, for helheten er til de grader imponerende. Spesielt de operainspirerte partiene sørger for et oppsiktsvekkende lydbilde. Arcuturus har også eksperimentert med operainspirert metall, men Cathrine Paulsens sopran hever det hele til et mer gjennomført nivå.

A New Dimension Of Might er kanskje i overkant pompøst, med majestetisk koring, voldsomme synthpartier, operastemning og overdimensjonert lyrikk, og passer definitivt ikke for de som synes Satyricon har solgt sin sjel til kommersialismen og at Dimmu Borgir er sortmetallens Westlife. Men er du interessert i et overbevisende vitnesbyrd om hvordan moderne gothinspirert hardrock skal lages, bør du finne frem lommeboken øyeblikkelig!

Opptur: De aller fleste låtene holder et imponerende høyt nivå, noe som gjør albumet spillbart i lang, langt tid fremover. Coverversjonen av Faith No Mores Caffeine er perfekt gjennomført.

Nedtur: Enkelte låter en kanskje litt i lengste laget, men det er minimalt å utsette på dette albumet.