Vel Heim – Eksentrisk bygderomantikk

Det er ikke ofte jeg bryr meg om å sitere presseskriv, men i dette tilfellet kan jeg rett og slett ikke la være: «Nordnorsk 1:1 semi-indie med en offensiv legning». Det er altså karakteristikken Wilhelm Nagel gir sin egen musikk. Og det er ikke bare presseskrivet som er forvirrende. Jeg må bare innrømme at det heller ikke er lett å få helt taket på Nagels tekster og musikk.

I prinsippet er Nagel et enmannsprosjekt. Men her han har med seg kompetente musikere og Vel Heim høres slett ikke ille ut. Uttrykket er variert, fra drivende rock med fengende refrenger i åpningssporene Villa De og Vargen til nedstrippede viser som Kvit og Serga.

Nagel kaller seg selv bygdeeksentriker, og den beskrivelsen er det bare å skrive under på. Musikalsk, tekstmessig og ikke minst hva vokalen gjelder, går han sine egne veier. Det skal han ha ros og heder for. Men det er heller ikke til å stikke under en stol at resultatet ikke alltid er like vellykket. Særlig vokalen og fraseringen byr på problemer. Og kombinert med til dels haltende tekster blir resultatet ikke helt overbevisende.

Men det er også positive tilløp her. Oslo – Type Lei Av er for eksempel en sjarmerende historie om lengsel hjem. Både Kvit og Serga er begge fine viser, og også de mer rocka låtene som Hirdmann og Vargen har et fengende driv. Albumets kanskje mest vellykkede låt kommer til slutt, den nedstrippede Dommedagssus Over Ila-Jern, der Nagel synger alene, kun kompet av en elektrisk gitar.

Nagel overbeviser ikke helt med denne utgivelsen. Til det er den for sprikende. Men det finnes gode sanger her, og særpreg har Nagel ihvertfall så det holder av.