Elite – Svensk gull i eliteserien

Ved å lese presseskrivet så får jeg forståelse av at jeg hadde delvis hold i mine forventninger. De fire svenskene, opprinnelig fra Luleå men nå med Stockholm som base, startet nemlig som hardcore-band, og var det på sine to første plater. Fra og med det forrige albumet Uomini D’Onore har de beveget seg bort fra soundet som skaffet dem en svensk grammis for Do Not Tailgate, og kryper seg inn på mer eksperimentelle marker.

Det begynner bra og holder høy standard gjennom alle ni sporene. Første höjdare er Fernandez Must Die, dette er litt Motorpsycho, særlig traktorbassen. Vet ikke om de har gitt ut singler fra plata, men hvis de skal må dette være en soleklar vinner. Hitpotensiale i en perfekt verden!

Neste låt som fortjener en ekstra oppmerksomhet er Hals Und Beinbruch, det er anarki og kaos og det er elektronisk, og på toppen av det hele har de «samplet/stjålet» eller kalldethvaduvil fra R.E.M., det er bare en tekst og melodilinje midt inni alt det andre, men det er tydelig og det er genialt; I know I said too much…

Mange band lager lange låter og lange instrumentaler, det naturlige er da ofte å gjemme det bort sist på plata, men ikke Fireside. Tittellåta som er nesten tolv minutter lang og uten vokal ligger og stråler omtrent midt på. Gitarriffet ligger hele tiden der, mens Pelle Gunnerfeldt og et par «konsulenter» leker seg med diverse tangenter og perkusjon. Brilliant.

Jeg håper det er en forsmak av det neste tiårets lyd jeg har fått med denne plata, da går vi en lys musikalsk fremtid i møte.

Høydepunkter: Fernandez Must Die, Hals Und Beinbruch og Elite er de som skiller seg kraftigst ut på dette vanvittig sterke albumet.