En magnetisk aften

(Kroa i Bø, Bø – torsdag 2. oktober 2003)

Det er ikke fritt for at undertegnede begynner å så tvil om sine egne kritiske egenskaper etter det som nok en gang må kunne kalles en storartet konsert på studentkroa i lille Bø, Telemark. Hva er det som gjør at både artister og publikum her ser ut til å yte sitt ypperste i sitt møte med hverandre – nesten hver gang?

Det som gjør at når magneten Johansen kommer inn på scenen og spør om ikke folk skal flytte stolene, bordene og benkene nærmere scenen – slik at det blir litt koseligere – så gjør alle sammen det på et blunk. Uten noen form for nøling. Noe som er helt typisk for denne avsidesliggende konsertscenen. Det må være noe med atmosfæren og følelsen av at de to motpartene føler seg beæret av å få møtes. Artistene, fordi de har fått æren av å komme til en liten, men ærverdig god scene. Med vafler, trivelig backstage og ditto publikum. Og publikum, fordi de vet det er unikt å få oppleve kvalitetsartister i en gammel lastebilgarasje «ute i skogen».

Alt var like fint
Magnet og det solide bandet med blant annet Tarjei Strøm (Ralph Myerz And The Jack Herren Band) i spissen, ga en konsert som nok vil sitte i sinnet til mange en god stund fremover.

Oppskriften er en gudegitt stemme, god gammeldags sjarm og et knippe strålende melankolske låter som går under huden på lytteren. Når Even synger Where Happiness Lives, The Last Day Of Summer og Lay Lady Lay, så må man bare la seg rive med, lukke øynene og smile. Eller kanskje gråte litt. Alt ettersom. Du må ha meg unnskyldt, men å huske navnet på alle låter som blir spilt er noe undertegnede er dårlig på. Men alt var like fint. Fordømt fint.

Et ekte musikkhjerte
Magnet lager musikk som tross for sin triste tone, både er oppløftende og varm om hjerte og sinn. Det er musikk fra en som har levd og som har erfart noe han vil formidle videre. Uten at det blir selvhøytidelig, sutrete eller påtrengende personlig. Kjernen i den godheten han både makter å lage og gi videre til hver enkelt tilhører, ligger sannsynligvis enkelt nok i at det ligger en genuinitet i bunn. Et ekte musikkhjerte uten staffasje. Det er nok å se og høre ham småsnakke løst og ledig med et litt småsjenert publikum, og man skjønner mye av hva basisen i Magnet er for noe.

Panoramas utsendte og de rundt hundre tilhørerne kunne bare bøye seg i støvet for en stor musiker, og klappe ham varmt inn i høstnatta. Det er bra med sånne kunstnere.