Ikke veldig inspirerende

(Det Akademiske Kvarter, Bergen – fredag 3. oktober 2003)
Alle foto: Knut Neerland (fra Roskilde, 2003)

Det skal de ha, herrene Hallvard W. Hagen og Jens Petter Nilsen: På plate leverer de varene og det låter veldig tøft. Noe som har ført dem i den ypperste klasse av norsk elektronika de siste årene. Hva så med liveversjonen av Xploding Plastix?

Xploding Plastix er tydeligvis populære i Bergen, for Teglverket på Det Akademiske Kvarter var velfylt denne fredagen. Kvart på tolv kommer bandet på scenen, med seg har de to gjester; en på trommer og en på gitar. Etter en rolig laidback start kommer superhiten Sports, Not Heavy Crime som låt nummer tre. Jubel fra salen. Rytmene tar virkelig tak i de første fire-fem radene av publikumere. Bak er det roligere.

Guttas inviklete knotteskruing og tastetrykking produserer etter hvert et ganske så komplekst lydbilde. Og akkopagnert av en energisk trommis som gir rytmene det lille ekstra, burde dette være varmt hvetebrød for de dansesultne. Men neida; publikum holder seg i ro. Plagsomt mye i ro. Rundt om i lokalet, der trengselen er minst, kan en se små grupperinger som danser og koser seg. Flertallet står trangt på midten og nikker annerkjennende mens de stirrer på bandet. Hvorfor? Spre dere og dans da vel!

Begrenset spenning
Bandet prøver å showe, men det er naturlig nok begrenset hvor spennende dette blir i lengden. Visuelt blir ikke det å bevitne Hallvard og Jens Petter som skrur og vrir på knottene sine veldig inspirerende. Uten danseskoene på klarer derfor aldri konserten å fenge helt. Når en godt gjennomført Treat Me Mean, I Need Reputation nærmer seg slutten, er det et faktum, heldigvis, at de virkelig gode låtene er spredd jevnt utover i settet. Ellers kunne helheten fort blitt kjedelig.

Det ordinære settet på rundt et dusin låter, hovedsaklig fra det nye albumet The Donca Matic Singalongs, avsluttes med The Famous Biting Guy. Låten tar tak i publikum og dansen kan sees på alle kanter. Synd dette ikke var trenden tidligere, for da kunne møtet med Xploding Plastix blitt mye artigere.

Flere ekstranummer får vi også, men uten at det endrer dette til en jubelaften. Jeg liker fortsatt Xploding Plastix best på plate.