Hardtslående og smilende hjertesorg

(John Dee, Oslo – torsdag 16. oktober 2003)

Det har kommet mange gjetord fra Sverige om dette bandet og i særdeleshet deres sprudlende humør på scenen. Denne kvelden var første gang Anders Wendin hadde med seg hele bandet over grensa og det syntes fra første tone klart og tydelig at dette var noe disse musikerne hadde gledet seg til.

Det var ikke helt utsolgt denne kvelden, men likevel var det nært nok til at bandet storkoste seg med den gledelige responsen fra salen. Og de skulle gi oss betaling i monn med hardt jobbende soulmusikk, pakket inn i bankende rock og krydret med varietéshowene til James Brown et al fra tidligere tiår. Dette var med andre ord northern soul punk av beste merke.

Soulbrother
Bandte begynner godt med et støyrikt og ramlende spor som vrir og vender på seg helt til Mr. Moneybrother himself kommer ut på scenen. Da stikker de samlet avgårde inn i en smittende deilig soultrøkker av fineste sort. Smilene sitter løst på scenen, og ganske tidlig ut i settet sitter de like løst i salmørket.

Moneybrother serverer en virkelig sjelfull form for musikk som setter gleden i førersetet. Selv de sangene som fokuserer på hjertesorg finner frem til varmen og de gode ordene og innøvde faktene. I løpet av den altfor korte timen konserten varer,spiller bandet på hele showtradisjonen til soulmusikken. De fete refrengene, de monumentale låtstrukturene som bygges opp sekund etter sekund, til de helt til sist eksploderer og historiene mellom låtene.

Låtene spiller på bandets ganske fine langspiller Blood Panic, men der en rekke andre debutanter henfaller til å planke platene sine, stiller Moneybrother heller opp med reale tolkninger av sitt eget materiale. Noe som verdsetter den følelse og det spontanitet som er essensen i å opptre live.

Historieforteller
Dermed leverer Wendin treffende historier, sanne eller usanne, mellom flere av låtene som setter opp publikum før bandet smeller eller smyger seg i gang. Reconsider Me blir for eksempel en larmende soulrocker av godt merke, hvor bandet bokstavelig talt imploderer i ren glede og lyd fra scenekanten. Bandet bytter plass, gitar blir trommer og trommer blir perk. De leker seg med sjangre, og viser tydelig kameratskap mellom låtene med godord, lekne diskusjoner og sterke fakter. Flere av de andre musikalske innslagene er seige låter som bankes inn i publikum av et band som virkelig forstår poenget med dynamikk, og tyner begrepet som fokuserer på å putte tyngde inn i tomrommet mellom slagene.

Anders Wendin er en levende frontmann som maner sitt mannskap til kamp. Kanskje ikke helt ulikt en visjon som man kan forestille seg et virilt Dexy’s Midnight Runners eller Thin Lizzy, som de sparket det hele i gang i sine glansdager.

Hovedpersonen veksler på stemmestil og havner som regel midt mellom en sterkstemt Phil Lynnott og en søtladen Curtis Mayfield. Som ikke er ensbetydende med at man tenker særlig på det når man står i mørket og oversvømmes av inntrykk fra scenekanten. Det at Moneybrother tidvis låner synlig mye fra kildene sine, blir litt borte i den vanvittige spillegleden de fremviser på scenen. Her er det deres eget som teller, og de syv musikerne er nesten fantastisk til stede når de først tar plass foran sitt publikum.

Eksplosjon
De fortjener den eksplosjonen som kommer når de gyver løs på sin strålende Stormy Weather, og bygger den opp til høyder ingen av låtene finner frem til på Blood Panic. Folket vil ha en konsertplate – nå! For med et band som til de grader lever på scenen som Moneybrother gjør det, er dette et velbegrunnet krav. Wendins showmanship, trompetist Viktors eksplosive opptreden og den slepne bassgangen til Patrick er bare tre grunner til at dette kommer til å bli et stort band!

Til syvende og sist er det lidenskap og glede som er Moneybrothers budskap. Og nettopp dette ble spikret fast for denne anmelderen med et tungt forelsket par og tunge pust foran meg. Bandet Moneybrother strålte av glede idet de forlot salen med en begeistret showstopper med verselinja ”I don’t live here and I have to go / But I don’t want to go home…”. Slik følte vi det også. La oss håpe de snart kommer tilbake.