Categories: Plater

Elocation – Hardt, velspilt og nesten interessant

I løpet av de siste tre årene har Vancouver avlet frem tre betydningsfulle band som er i ferd med å redefinere den radiovennlige harde rocken. Nickelback, Theory Of A Deadman og Default har sammen gitt post-grungen et nytt ansikt og har dyttet Pearl Jam kopier som Creed og Lifehouse ut på sidelinjen. Men selv om Nickelback var først ut og Theory of a Deadman er deres protegeer, er det Default som har mest å by på.

Det er ikke til å stikke under en stol at Default i bunn og grunn har Nickelback og Chad Kroeger å takke for sin suksess. Etter at Kroeger hørte en demo med bandet valgte han å hjelpe dem med produksjonen av deres første album The Fallout. Albumet ble gitt ut uten støtte fra plateselskapene og gjorde det så overveldende bra at bandet raskt ble signet til TVT Records.

Defaults ligger på linje med de amerikanske bandene Staind og 3 Doors Downs harde og brutale nu-metal med tøffe vers og melodiske refreng, men uten den håpløse rappingen og skrikingen. Og der Staind blir litt for fløtepus og fjortisjentemagnetiske og 3 Doors Down blir for sørstatskøntri, har Default funnet en interessant kombinasjon av sterke vokaler og grungeinspirert rock. Et godt eksempel er sporet Cruel som går Alice In Chains første album Facelift i sømmene.

Det som gjør at Default virkelig stikker ut fra mengden er vokalist Dallas Smiths uvanlige stemme, som man gjerne forventer å finne på en countryplate. Resultatet er spennende og annerledes, men etter en stund blir Smiths stemme og vokale prestasjoner litt vel overveldende og slitsomme. Han er rett og slett litt for flink.

Dessverre er mange av sangene relativt anonyme og plata står igjen uten de helt store høydepunktene. Et absolutt lavmål er den første singelen Taking My Life Away. Denne låten er ment å appellere til skaren av unge jenter som forelsket seg i bandet, etter deres sterke singel Live A Lie fra det forrige albumet. Oppturene er ovennevnte Cruel og den interessante og uvanlige Throw it All Away.

Sett under ett er Elocation et velspilt album som er interessant nok uten å nå de helt store høydene. Med litt mer finpussing burde de nå opp til sitt potensial. I mellomtiden får vi nøye oss med det de gir oss nå og vente på noe bedre.

Morten Rand-Hendriksen

Recent Posts

Holder det nede med rap på norsk

Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…

2 måneder ago

Her er de beste albumene fra 2023

Hun har vunnet en drøss med priser, samarbeidet med alt fra Röyksopp til Timbuktu, og…

4 måneder ago

De beste reutgivelsene i 2023

Musikkbransjen fortsettet å pumpe ut reutgivelser på vinyl. Plateconnaisseur og Panorama-grunnlegger Paul A. Nordal viser…

4 måneder ago

Her er våre musikkfavoritter fra 2023

Hvilke album likte du best i 2023? Vi stilte dette spørsmålet til våre gode venner.…

4 måneder ago

Hyller Hammersland

Dagen før ettårsdagen for Pogo Pops-legendens bortgang, samles en bukett med kjente artister på USF…

5 måneder ago

Her er de beste albumene fra 2022

Året er omme og fasiten er inne. Her er de beste albumene fra 2022, ifølge…

1 år ago