Data rocker? Nja…

(Meieriet, Veka 2004, Sogndal – mandag 16. februar 2004)
Foto: Hege Wiksnes

Datarock åpnet ikke med de beste forutsetningene. For det første var det ikke solgt særlig mer enn en i underkant av sytti billetter. For det andre har de nylig mistet syntheren og trommisen sin (slutta), så de stilte med stand-in trommis og en synther som til nå kun hadde spilt fire gig-er med dem. For det tredje var det mandag kveld, og studentene har begynt å merke kjøret etter en festival som har vart i mange dager allerede. Da er det lett å nedprioritere et band som Datarock.

Commodore 64
Det er heller ikke den enkleste oppgaven for et såpass alternativt band å skape liv å røre i trauste sogninger. Men Datarock greide det de. Iallfall sånn litt etter hvert. Etter åpningen, som inkluderte undergrunnshit-en Computer Camp Love, var folk preget av en solid dose skepsis. Commodore 64 og snål synging var vel kanskje ikke helt oppskriften som gikk rett hjem hos Sogndal-studentene denne kvelden. Men så hentet vokalist Fredrik Saroea frem gitaren og viste hittil skjulte talenter.

Best mot slutten
Det toppet seg med Petre-hiten I Used To Dance With My Daddy, og ekstranummerne Lori Anderson og Datarock. Bandet viste seg her fra en mer støyende side, noe á la danske Mew med tunge gitarriff og en dundrende trommebeat. Til tider fører vokalprestasjonene tankene hen til The Cures Robert Smith, som vel ikke bør være et dårlig skussmål.

Noe av alt
Men konserten var sær – altfor sær for Sogndal egentlig. Men Datarock har en sånn nerdete sjarm at det blir kult likevel. Aerobicdans på scenen? Joda. Cirka fem forskjellige musikkstiler i løpet av én konsert? Ikke noe problem. Robotdans fra bassisten? Bare gøy.

Datarock fungerte som nevnt altså ikke helt i Sogndal, det hadde nok noe med de altfor få oppmøtte å gjøre også. Men i en større by? Få dem med deg!