Lokomotivet Abel

(Meieriet, Veka 2004 – Sogndal, torsdag 19. februar 2004)
Foto: Lars Martin Kræmer

Aller først var det riktignok tid for oppvarmingsband, denne gangen med William Hut. Alle som vet hva han står for vet at med Hut er vi garantert vakker musikk; med skjøre ballader og en romantisk stemning i bunn. Det ble det selvsagt også i Sogndal, men problemet ble at han skulle varme opp for popkonge Morten Abel.

Mye bråk for Hut
Morten Abel leverer definitivt ikke samme type musikk som Willam Hut, noe som kom tydelig frem under kveldens show. Det som skjedde var at publikum på det nærmeste overdøvde musikken med prating. Fryktelig trist selvfølgelig, og en konstant hysjing fra scenen hjalp heller ikke det spor. Men på en måte kan man forstå hvorfor det ble sånn, for folk var nok i en helt annen stemning enn den romantiske. Det var Be My Lover, Dobermann, The Birmingham Ho og Helicopter publikum ville ha; ikke Scarlet, Wood Floors og It’s The Breeze. Iallfall ikke denne kvelden.

Feil musikk
Altså falt Hut-en temmelig kraftig gjennom, noe som for øvrig ikke var mannens egen feil. Jeg vil stille spørsmål ved hvorfor han i det hele tatt var support på denne konserten. Men for all del; det kan jo hende oppskriften fungerer bedre andre steder enn på studentfestival i Sogndal. William Hut kommer for øvrig tilbake i april på egen hånd, så sogndølingene får se frem til det i stedet.

Entertaineren Abel
Omsider ble det Morten Abels tur. Det ble med ett adskillig mer tettpakket foran scenen. Hovedpersonen entret sist, iført hvit jakke og bukse, svære solbriller, og en enorm lommelykt som han lyste rundt i salen med. Med andre ord ikke et helt ukjent Abel-stunt. Denne karen leverer et sceneshow som bare understreker hvor spesiell han er.

Spilte ønskesang
Etter hvert forsvant både lykten og solbrillene, og Abel og bandet kjørte på med det de er best til; å underholde publikum. Alle sangene nevnt ovenfor og alle de andre hit-ene ble levert med stor overbevisning. Og egentlig er det ikke noe å utsette på noe som helst. Kanskje bortsett fra at Lydia ikke var på settlisten. Det var i utgangspunktet ikke Helicopter heller, men en lapp holdt opp i salen inspirerte tydeligvis Morten til å grave raust i lommene. Konserten vil nok ikke gå in i historiebøkene som et legendarisk Abel-show. Det hele var likevel mer enn godt nok levert.

Nå er Veka over, og alle sogninger kan igjen sove trygt i sengene sine. Oppsummert kan Veka 2004 beskrives som en ålreit festival. Best av alle var nok Thomas Dybdahl, men også BigBang og sistemann Morten Abel leverte også godt over par. En fin blanding av nytt og kjent, ispedd litt sært er totalsummen med andre ord. Det godt det er et helt år til neste gang…