New Found Power – Pantera In Chains

Pantera var et av bandene som virkelig definerte heavy metal på nittitallet. Da Metallica ble publikumsvennlige og mange av de gamle traverne la opp, turet de frem med noe av det mest brutale repertoaret man kunne finne i mainstreamen.

Men så brøt de opp og gikk hver til sitt. Vokalist Phil Anselmo startet en bunke tvilsomme nye prosjekter som aldri nådde helt opp til det Pantera gjorde. Nå er det gitarist Dimebag Darrell og trommis Vinnie Pauls tur til å vise at de fortsatt har noe å si.

For Pantera-fans som var skuffet over Anselmos lite imponerende sideprosjekter har Damageplan lenge vært deres siste håp. Men i stedet for å gå tilbake til røttene og levere hard og brutal metal har Dimebag, Vinnie, vokalist Patrick Lachman og bassist Bob Zilla rotet seg inn i nu-metal- og postgrungesjangrene og laget et sammensurium av nesten-metal og slitsom gitarrunking.

Sporene Pride, Reborn, Save Me og Soul Bleed høres ut som elendige coverversjoner av Alice In Chains forkastede arbeider og Soundgarden-ripoff-låten Moment of Truth. Sammen med teite metal låter som Fuck You og Breathing New Life tegner de et bilde av fordums helter som ikke lenger har mer å tilby.

Mye av skylden ligger hos Lachman, hvis vokale prestasjoner står i skyggen av Anselmos tidligere bragder. Man kan lure på hvorfor han i det hele tatt ble hyret inn. Gurglingen og brølingen er der, men trøkket og styrken er borte. I stedet leverer han tekstene med en sangstil som er så påvirket av nu-metal- og postgrunge at det blir latterlig når bandet sier de er et motsvar til nettopp disse stilartene.

Sett under ett er New Found Power en stor skuffelse. Det ser ut til at Pantera virkelig var mer enn summen av individene, for når bandet splitter opp leverer de middelmådig materiale som aldri burde ha nådd ut til massene. Det er vanskelig å se hva slags lyttergruppe bandet sikter mot, for Pantera-fans vil etter all sannsynlighet hate dette albumet som pesten, mens alle andre vil oppfatte det som en merkelig anakronisme; en død musikkstil påvirket av nye motsigende tendenser. Det hjelper ikke at Zakk Wylde og Slipknots Corey Taylor stikker en tur innom. Dette er unødvendig og skuffende. La døde hunder bli liggende begravet.