En ekte Dick head

(Rock Bottom, Oslo – tirsdag, 9. mars, 2004)

Dick Dale er uten tvil en spesiell mann. Han ser ut som en sliten, gammel MC-mann, men oppfører seg som en tenåring som ønsker å forføre alt tilnærmet kvinnelig i publikum med gitaren sin. Og det er ikke tvil om at denne sjarmoffensiven har sin åpenbare effekt på den samme delen av publikum.

Gitaren, mer enn et instrument
Det er påfallende når man står på en stol og kikker på denne gitarguruen spille, at gitaren virkelig ikke virker som et instrument. Den virker mer som en forlegning av mannen selv. Man kan nesten forestille seg at akkurat som nordmenn er født med ski på bena, så ble Dick Dale for 66 år siden født med Fender Stratocaster i hånda mens han spilte temasangen fra Pulp Fiction, blunket og blåste kyss til jordmoren.

Publikum i sin hule hånd
Han har holdt på noen år denne mannen; dette visste vi. Det som likevel er imponerende er at han fortsatt spiller bedre live enn de fleste av dagens musikere. Vi snakker om folk som er 40-50 år yngre enn ham her. Da er det kanskje ikke rart at han klarer å holde et såpass godt grep om publikum. Man skal ikke undervurdere evnen til å kommunisere med publikum – ting som å kunne fortelle en liten anekdote mellom sangene eller å få publikum til å synge med på låter House of the Rising Sun eller Fever. Bare det å rope ut: «Pulp Fiction!» i øyeblikket før man begynner på Miserlou får publikum til å ta enda litt mer av.

Alt i alt så var dette en aldeles fremragende konsert. For to år siden var han ett lite hakk vassere, det skal sies, men da var mannen også to år yngre. Forskjellen var ikke veldig stor, sist gikk han på tur og spilte solo midt oppi publikum, han flørtet enda mer og han pratet mer med publikum. Man skal ikke se bort fra at alderen begynner å gjøre seg gjeldende, men det er kanskje bare rettferdig. Selv med «aldershandikapp» så spiller han jo buksa av de fleste av sine yngre motstykker, og det i to timer.