Ghost Children – Til tider perfekt

Blackstrap spiller harmonisk pop/rock som av og til tar et par avstikkere innom den melankolske biten av indierocken. Noen vil kanskje til og med høre litt Ride.

Dreams In Disguise er en av de virkelige godlåtene på albumet. Den henger foran deg som en sukkerbit fra du setter på skiva til den endelig kommer som niende spor. Det er en følelse og stemning i låta som virkelig fanger deg og får deg på bølgelengde med bandet. Maria Lindens myke koring av Jonatan Wesths såre og forsiktige vokal, akkompagnert av cello og fiolin gjør at man flyter av sted med Blackstrap.

Mye av greia med Blackstrap er nettopp denne flytende følelsen, man må rett og slett la seg løfte opp å flyte av gårde med musikken. Kall det gjerne pretensiøst, men likevel.

Det finnes også flere godlåter på denne skiva. Sunrise river deg med før Midnight Stars tar over og bærer deg videre.Til slutt roer This trip alt ned og avslutter turen. Det er til tider kult og andre ganger vakkert, men det er et eller annet som mangler for å få den skikkelige godfølelsen. Det blir enkelte steder for ordinært.

Uansett, denne skiva består av elleve gode låter som legger seg pent under den enorme pop/rock sjangeren. Tross sin ordinære form er det et band som fortjener sin dose oppmerksomhet, og musikken overgår mye av det andre som beveger seg på markedet.