Barnesmil, orgeleventyr og akademisk støy

(Blå – Random System, Oslo, lørdag 17.04.2004)

Det er ikke måte på hvor strålende det skal være å få anledning til å utforske nye lydbilder. Det spiller ingen rolle om man ser støyveggene ramle over Blå eller nyter hardtslående garagerock på Last Train. Det eneste som er viktig er det som skjer mellom sal og scene når musikken utfolder seg. I dagens miljø ser vi den ene festivalen overta fokus etter den andre og på spillelistene kravler det av både større og mindre navn; ventende på å glede den neste lytteren som rusler inn i lydfeltet.

Aeron & Alejandra
Det hele tjuvstartet tidlig denne lørdagen. Blå åpnet dørene for en barneforestilling på formiddagen og det strømmet på med folk, barnevogner og godt humør. Det var lovet en eventyrforestilling av lyd og mange hadde fått med seg at denne duoen skulle spille. Med priser fra den prestisjetunge Prix Ars Electronica burde det være klart for alle at dette skulle komme til å bli en interessant affære.

Tross det, ble det ikke like magisk som man hadde håpet. Det virket som om den amerikansk-spanske duoen hadde en del problemer med å holde på oppmerksomheten fra de barn som hadde funnet veien til Blå denne formiddagen. De klarte ikke helt å skape den ønskede interaktivitet med barna i begynnelsen av settet. De dro frem lyder, fortalte små eventyr barna skulle være med på å fortelle og forsøkte få dem med på lydlagingen.

Vel, et slikt sett kan nok bli forstått på mange måter i tillegg til forskjellene mellom hvordan barn og voksne oppfattelse av kontekster. Men duoens eventyrfortelling Lost Cat var ganske besnærende og velgjort. En historie om en katt som forsvinner, pakkes inn i stemmer, effekter og feltopptak på en utilgjort måte. Uttrykket hakket seg rundt i lokalet og det var de voksne som klappet høyest da settet var over; denne gangen fant duoen først og fremst fram til dem med noen år på baken.

Sagor & Swing
Kombinasjonen orgel og trommer kan raskt blitt assosiert med pianobarer og ferjer til Fredrikshavn og tilbake. Men Sagor & Swing er først og fremst låtskrivere i gråsonen mellom svenske folktradisjoner og eterisk popmusikk. I Eric Malmberg har de en låtskriver som fritt og villig blander fengende melodier i progrockens formbilde, noe som ender opp i et besnærende enkelt resultat. Det spiller dog ingen rolle, da det samme resultatet er så fengslende at man nesten glemmer tid og sted.

De syr sine låter sammen til et eneste langt musikkstykke som setter Ulf Möller på trommer som grunnlag for de lange, slentrende og toneangivende orgeltonene til Malmberg. Man kan kanskje argumentere for at deres lydbilde er ensformig, men dette faller på stengrunn når man tar duoen i nærmere øyensyn. For sammen med deres forførende melodier har de også kontroll på sine instrumenter; særlig er Malmberg en virkelig mester på orgelet. På en eventyrkledd scene med spøkelseslys var Sagor & Swing i sitt rette element og ga et ganske fullt Blå en strålende innledning på kvelden.

Kim Cascone
Det er en gammel ringrev som tredde inn på scenen etter den svenske duoen. Kim Cascone har vært aktiv i miljøet siden syttitallet og har samarbeidet med blant annet David Lynch, Merzbow og Scanner. På Random System i år har han ikke bare påtatt seg å spille et sett; han er også leder av en workshop på dagtid. Denne pedagogiske vinklingen virket å ha sitt klimaks i kveldens sett som nesten kunne leses som en forelesning for det neste årtusen. Med Cascone selv bak et provisorisk kateter og med nærmest pompøst lys rett på seg, virket han nesten utilnærmelig majestetisk.

Publikums fokus derimot ble ganske raskt rettet mot den ene veggen på Blå der det utspant seg et visuelt spill i tråd med støymusikken til Cascone. Tekstbiter og setningskutt spant over lerretet i et forsøk på å forklare lydens rolle i musikken. Det hele var kanskje interessant for den interesserte tilhenger av denne musikken, men Cascones uttrykk forsvinner når publikum bruker størstedelen av fokus på å lese teksten som farer forbi på et lerret.

På den andre siden var det kanskje hele poenget til Cascone – musikken skal ikke observeres alene, men være et virkemiddel for teksten. Settet hans denne kvelden ble således kanskje noe anonymt og klarte ikke nærme seg det kvalitetsmerket Jazzkammer maktet å meisle inn med sitt samarbeid med HC Gilje noen dager tidligere.

Jan Jelinek
Denne tyskeren skaper herlige beats og deilige detaljer ved hjelp av å klippe og lime i lydmateriale fra blant annet gamle jazzplater. Dette settes så sammen igjen til ugjenkjennelige grep i hans egen musikk. Dette har han bevist på plater utgitt både under hans eget navn og som Farben og Gramm.

Han falt raskt til ro bak laptop og effektbord og i løpet av den tiden settet malte han frem de deiligste rytmelinjer som han så detaljerte med frekvenslek, knitrende stillhet og tangenter. Det buldret ikke på samme måte som Andreas Tillianders glitrende sett kvelden før, men den minimalistiske Jelinek klarte likevel å få Blå til å sette godfoten til. Det nikkes og danses rundt om kring i lokalet og hans ”sofa glitch” så ut til å falle i smak hos de fremmøtte.

På samme måte som Sagor & Swing, var Jelinek også tro til ett lydbilde. Han skiftet ikke villig stil, men så ut til å velge en form gjennom hele settet. Dette kunne man mene var kjedelig i lengden, men de detaljene som legges rundt hovedrytmen var såpass interessante til å holde på både dansefoten så vel som det indre blikket. Han trådde etter hvert selv med litt fornøyd nikking i det beats snek seg ut over scenekanten og inn i salmørket. Uten å velte stoler og selge øreplugger klarte han likevel å være utfordrende og interessant.

Random System klarte seg godt gjennom sin andre dag, men det er fremdeles ikke slutt. Søndagen vil sannsynligvis eksplodere i lyd med det amerikanske Animal Collective, Jan-Gert Prins sin kraftfulle musikk og stilne med Kelly Davis. Det blir uansett spennende.