Elegant Hut
(John DEE, Oslo – fredag 23. april 2004)
Mannen som i disse tider er aktuell med sin andre soloplate, Versus The End Of Fashion Park, entret scenen alene i går. Ved hjelp av forsiktig, men vakker gitarbruk penslet William Hut, alias Willy Marhaug, et lydbilde som bidrog til at lista ble lagt høyt i går kveld.
Den tidligere frontfiguren i begrensgruppa Poor Rich Ones har med sine to kritikerroste album bevist sine kvaliteter som soloartist. Selv om tekstene hans sjelden er helt konkrete er Hut ikke redd for å la følelseslivet renne over. For mange kunne dette fort blitt både klissete og selvmedlidende, men her passet stemningen perfekt. Den intime settingen på John Dee bidro til at låtmaterialet gikk rett hjem hos de fremmøtte.
Eplet faller ikke langt fra stammen
Etter en rolig og melankolsk åpning akkompagneres William etter hvert med sine innleide bandmedlemmer. Assosiasjonene beveges dermed fort i retningen til Poor Rich Ones og minner om at eplet ikke faller langt fra stammen. For forskjellen mellom William Huts solomateriale og Poor Rich Ones‘ er i mange tilfeller ikke særlig stor. Uten at dette behøver å være negativt. Undertegnede er av de mange som ble både imponert og fascinert av den tidligere bergensgruppa. Når dette er sagt, skal det i rettferdighetens navn sies at pseudonymet William Hut ikke tilhører den kategorien av uttallige frontfigurer som har gått sine egne veier, men som evig og for alltid vil assosieres med sitt tidligere band. Paul McCartney er et annet slående eksempel på akkurat dette.
Selv om Versus The End Of Fashion Park på mange måter signaliserer en dreining mot et mer kommersielt og popbasert lydbilde, ga dette på ingen måter utslag på John Dee i går. Hovedpersonen presenterte sine låter i en melodiøs og vakker innpakning, og høydepunktene var mange. Førstesingelen fra hans nye plate, It’s The Breeze, må sies å være et av dem. En akustisk fremføring av Lisa Germanos Wood Floors, bidro også til at dette ble en minneverdig kveld.
Stødig stemmekontroll
Men melankolske King Of er kanskje den låten som etterlater et størst inntrykk, og som på mange måter representerer det erketypiske William Hut; fengslende, melodiøst og uendelig vakkert. Her viser han pesielt godt hvilken enorm stemmeprakt mannen besitter.
Nettopp selve stemmen er det som kanskje imponerer mest med den sjarmerende bergenseren. William Hut er i besittelse av en stemmekontroll som ingen, og da mener jeg ingen andre artister innenfor disse landegrenser kan måle seg opp mot. Når denne fantastiske stemmen blandes med et fengslende og variert melodiøst særpreg, er resultatet nødt til å bli bra.
Og bra ble det! Gårsdagen bekreftet at William Hut befester sin posisjon som en av Norges aller fremste artister. La oss håpe fortsettelsen underbygger denne påstanden.