Ambisiøst og spennende
(Den Nasjonale Scene – Ole Blues, Bergen – søndag 25. april 2004)
Foto: Christer Alexander Hansen
Ikke uventet var Sondre Lerches konsert under Ole Blues fullstendig utsolgt, to ganger. Å få oppleve byens egen gullgutt med fullt band, strykere, blåsere samt inviterte gjester er ikke hverdagskost.
Stort register av låter
De mange sittende i salen fikk oppleve en rekke låter, gamle, nye, cover og ikke tidligere utgitte. Innlevelsen til bandet var det ikke noe å si på, smil fra øre til øre og heftig dansing, imponerende med tanke på at hele publikum sitter.
Sondre Lerche er tydelig inspirert av Brian Wilsons og Sean O`Hagans sans for heftige arrangement, blåsere og strykere gjorde en absolutt godkjent jobb og var med på å krydre tilværelsen. Dessverre forsvant til tider strykerne veldig bak en altfor høy sologitar. Lyden var definitivt ikke perfekt.
Prominente gjester
Besøk på scenen fikk han to ganger, først av Lillian Sandal til en helt ok duett der forskjellen på stemmevolumet dem to imellom ble et irritasjonsmoment. Senere kom selveste Ed Harcourt på for å spille piano på en låt, et lettere anonym opptreden, må det være lov å si, Eds fantastiske stemme var savnet der og da.
Framføring med selvsikkerhet
Han har opplevd mye det siste året og lært, det var en selvsikker Sondre Lerche som entret scenen på søndag. Han visste hva som skulle til for å sjarmere publikum, kanskje nesten for godt. Og han lyktes med det, ingen tvil, men det spørs vel om en viss stå-kommentar får komme med på DVD-en.
Noe anonymt
En del av låtene til Sondre Lerche ble vel anonyme, selv med all sine arrangement i bakgrunnen. Visst er låter som Two Way Monologue og You Know So Well bra melodier men resten av materialet når ikke disse til knærne engang, dessverre. Når framføringen ikke er så utrolig original heller kan det fort bli litt kjedelig, men Sondre med band reddet seg inn med innlevelsen.
For å summere opp, til tider veldig kjekt, til tider kjedelig. Veldig ambisiøst og storslått, modig, uten tvil og sjarmerende.