Sårt og fint, men noe uengasjert
(Ole Bull Teater – Ole Blues, Bergen – lørdag 24. april 2004)
Foto: Christer Alexander Hansen
Ole Blues er godt i gang i Bergen med store og små stjerner på plakaten. Den artisten de først booket er byens egen William Hut som har fått til dels strålende tilbakemeldinger for sine to soloalbum. Hva så med den gamle Poor Rich Ones-frontmannens liveopptredener, er de noe tess?
Han leverte visst nok en flott konsert i Oslo kvelden før, der det meste hadde stemt. I Bergen var han på lørdag første mann ut i en dobbeltkonsert med Tim Christensen på Ole Bull Teater.
Sårt og nesten følelsesrikt
William entret scenen så å si alene, bare backet opp av tangenter, og framførte et par svært så såre og nydelige låter. Stemmen hans kommer virkelig til sin rett i de øyeblikkene der det nesten blir en overflod av følelser, men bare nesten. Etter den rolige, nedstrippete åpningen entrer resten av bandet scenen og sammen fremfører de ymse låter fra William Huts to soloalbum Versus The End Of Fashion Park og Road Star Doolittle.
Uengasjert
Det hele låter fint, det er ikke det og for all del hovedpersonen selv har en nydelig stemme som han vet å bruke på ymse måter. Det er bare det at mye av magien forsvant da tempoet ble skrudd opp og nye gitarer plugget inn. Bandet virket uengasjert, og at lyden var ikke helt på topp.
Kanskje var mannen selv sliten etter en stor opptreden i hovedstaden for akkurat denne gangen kom William Hut litt til kort. Synd det, for han har en rekke nydelige låter som fortjener å bli framført med litt mer innlevelse og engasjement enn det som bergenserne fikk se på fredag.
William har nylig vært i USA og spilt inn nye låter og mot slutten av konserten fikk publikum servert en av disse. En vakker liten amerikanainspirert sak med steelgitar som åpnet rolig og ble større og større i lydbildet etter hvert. Slik summerte den opp en konsert der magien kom og forsvant.
