En mentor i storform

(Kongsberghallen – Kongsberg Jazz Festival, Kongsberg – onsdag 30. juni 2004)
Foto: promo

Det hersket ikke mye tvil om det var verdt å få med seg Ornette Coleman denne kvelden i Kongsberg. For det er ikke ofte sjansen byr seg til å oppleve en musiker med så stor status og kvalitet.

Multiinstrumentalist
Ornette Coleman er en mann som allerede på femtitallet definerte jazzmusikken gjennom album som The Shape Of Jazz To Come og Free Jazz. Siden den gang har han jobbet med et utall konstellasjoner – i en myriade av sjangre. Denne kvelden tok han med seg sin sønn på trommer, samt to mann på ståbass, og jobbet seg inn i et akustisk jazzland med seg selv både på saksofon, trompet og fele.

På grunn av enkelte forsinkelser i programmet ble konserten utsatt med nærmere en time. Dette bidro til at denne anmelderen ikke fikk med seg det amerikanske bandet Blonde Redhead. Det var likevel ikke til å angre på artist for kvelden, for dette var et sett fra en legende på vitaminer. Det ble heller aldri for høyt, for pompøst eller for masete. Kun helt riktig!

Coleman stiller ulastelig antrukket på scenen i dress- og hatt, og er flanket av to bassister som gjennom hele konserten fingrer og stryker inn deilige detaljer i lydbildet. Helt bak på scenen sitter Coleman Jr. og slamrer ut deilige beats og småsøte detaljer som spontant faller i hop med resten av bandet. Det hele virker deilig fritt. Gjennom hele konserten leker de fire musikerne med hverandre på måter som knapt kan forestilles.

Grand old men
Musikerne åpner både raskt og brått. De kaster seg inn i leken, uten å nøle eller knapt nok introdusere seg for publikum. Det er gitt beskjed om at det kun er lov til å fotografere under det første nummeret, og folk benytter villig sjansen til å fange denne giganten på linsen før han forsvinner ut av syne. Det formerlig myldrer av fotografer, blitz og kameraer foran scenen. I det bandet smiler seg frem til et nytt bidrag, legger de inn en holdning som skal vare settet ut. Ornette Coleman er ikke den tigeren han sannsynligvis sto frem som i sine ungdomsdager på femtitallet, men i stedet har han fått den verdighet kun ekte ‘grand old men’ makter å få grepet på.

Dette er særlig synlig der hovedpersonen venter på å slippe til. Hodet er senket – og hornet er klart. Colemansitter helt stille og venter tålmodig på den luken han trenger: Invitasjonen fra de andre. Han glir tilsynelatende rett inn i lydbildet, uten å tråkke til særlig mer enn nødvendig. De andre musikerne gir gladelig plass til ham, og sammen leker de seg frem til toner som er i stand til å glede de fleste.

På Ornette Colemans konserter på femtitalet var det ikke uvanlig at folk forlot åstedet. Visstnok fordi de ikke taklet lydleken. Noe tilsvarende skjedde faktisk også under kveldens konsert på Kongsberg Jazz Festival.

På den annen side er det ikke bare Ornette Coleman publikum var kommet for for å hylle denne siste junikvelden. I helheten finnes svaret på gåten som trer frem under settet: «Hvordan får de det til å fungere?».

Tilfredsstillende
Svaret finnes i samspillet. Coleman hadde definitivt fungert mer enn tilfredsstillende i alle konstellasjoner. Men samtidig skal det ikke glemmes at det kreves et glimrende band for å skape de kvaliteter som her ble utvist. Bandet faller ham i møte like mye som de leder ham og denne friheten er en av hovedfaktorene til at det hele er en strålende opplevelse. Det bråstoppes på en femøring, snus på et tidels sekund og hviskes ut stille melodier.

I Ornette Coleman har jazzen en ledestjerne ikke ulik den Johnny Cash var det for rootsmusikken og George Clinton er det for funken. Visnakker om en mann med visjoner, historie og musikalske kvaliteter som er utenom det vanlige.

Det var en ære, en glede og et ansvar å være til stede denne kvelden. Intet mer, intet mindre!