Passive Pixies

(Orange Scene – Roskildefestivalen, Roskilde, Danmark – fredag 2. juli 2004)
Foto: promo

Hvem skulle tror at et band med så mye bagasje som Pixies kunne være så livløse som dette fra en scene? Dette er bandet som på åtti- og nittitallet la et fundament band som Radiohead og Nirvana bygget karrierene sine videre på. Man skulle tro at etter å ha vært i dvale så lenge, så burde det være en utrolig spilleglede å spore i bandet.

Ignorerte publikum
Band som har spilt live foran større publikum i flere år pleier ofte å ha et så godt grep rundt sine tilhørere at det nesten føles litt overveldende. Mange trodde at det var en slik konsert som var i vente da legendariske Pixies var ventet på scenen. Hvor feil kan man ta?

Det eneste som skjedde av kommunikasjon var eksempelvis at bassist Kim Deal takket for applausen ved et par anledninger, og at vokalist og gitarist Black Francis (eller Frank Black om du vil) tok et slags farvel etter konserten var over.

Til tider ble det hele nesten litt komisk. Det skal sies. Som da Francis plutselig sier: «Hey» – og publikum tror at han faktisk har noe på hjertet. Men neida! Pixies-sjefen gjore ikke annet enn å introdusere låten Hey fra albumet Doolittle. Alle forhåpninger om noe mer uteble.

Bra musikalsk
Pixies kan likevel ikke betegnes som dårlige når vi kommer til spørsmålet om å fremføre det sterke låtmaterialet bandet tross alt står bak. Det er presentasjonen som i denne sammenheng er kritikkverdig. Når vi går for å se en konsert av et band av dette kaliberet, ja da er det lov å kunne forventer å ta del i noe unikt. Hadde vi ikke kunne gjort det, så kunne vi like gjerne ha holdt oss hjemme og lyttet til en av bandets liveplater.

For pengene eller for publikum?
Problemet blir i bunn og grunn at når vi står og kikker og skal «oppleve» et band som Pixies og faktisk begynner å lure på hva motivasjonen deres for å spille er – ja da er noe fryktelig galt. På fredag så dette nærmest ut som fire musikere som tilfeldig var plassert på en scene hvor musikerne mest av alt opptatt av timelønnen fremfor å forsøke gjøre konserten minneverdig for publikum.

Dette høres kanskje noe bittert ut, men dette er egentlig ikke – og slett ikke rart. Forventingene til Pixies på Roskilde var akkurat like store som forventningene kommer til å være til dem på Quart førstkommende på torsdag. Undertegnede har også planer om å se dem der, og krysser fingrene for at dette fantastiske bandet er i bedre slag da. På den annen side: Kanskje de bare hadde en dårlig dag. For alle vet vi vel innerst inne at dette bandet kan. Iallfall hvis de bare vil!