Inspirert gospel fra dynamisk duo

(Odden, Quartfestivalen, Kristiansand – onsdag 7. juli 2004)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

De kom riktig nok på frem fra sceneduken da de fleste av publikum enda ikke hadde kommet seg ned til den minste scenen på Odderøya. Men som de erfarne trubadurer de er lot de ikke dette stoppe dem. De er vant med den evige kampen om å vinne publikum over på deres side. Den tok de nå også og i løpet av den timen det hele varte kom det flere til enn det var folk som gikk.

Martin Hagfors har lenge vært en av de mest respekterte låtskriverne her i landet. Både i en bandkontekst som i det stødige Home Groan eller alene på scenen med Groan Alone er han en wundermann av dimensjoner. Men det er likevel som en del av den dynamiske duoen Hagfors Gebhardt Hickstars han virkelig er i sitt ess. De to utløser magien i hverandre og stråler om kapp på scenen både når de forteller sine underfundige historier og når de trekker frem sine rent ut strålende låter fra de tre albumene de har gitt ut så langt.

Historiefortellere
HGH åpner med Dirt Poor fra debuten og etablerer raskt en assosiasjon til den jordnære følelsen som renner gjennom låtskrivingen til duoen. Mellom låtene trekker de frem fantasirike historier med større eller mindre utgangspunkt i virkeligheten. De forteller om sauen som forsvant fra gården i Sigdal og dukket opp i New Zealand seks år senere. Men den lengste historien går gjennom hele konserten som en rød tråd. Historien om pizzeriaeieren Seb som oppdaget at jesuskrusifikset på ovnen gråt jomfruolivenolje. Han måtte legge ned pizzeriaen da alle kun ville kjøpe olje og åpnet i stedet et lite hotell på Reperbahn i Hamburg.

Dette introduserer den strålende låta Seb’s Hotel som trekker bandets egendefinerte sjanger trash grass opp til et gospelfilter. Martin Hagfors legger stemmen høyt og viser seg frem som en riktig strålende sanger i tillegg til å være en topp låtskriver. I bakgrunnen lurer Håkon Gebhardt med sin lune humor og fine strengespill på banjo, gitarer og alskens dingser. Sammen leder de publikum videre inn et musikalsk univers som står for siden av det meste av det som skjer på Quart.

HGH leker seg med hvordan man skal stå frem på scenen på slike arrangementer. Tarzan & Jane fra deres hittil siste album fremføres med playback og innøvd koreografi, mens de kort tid etter spiller Star Spangled Banner på kazoo gjennom nesa(!) – noe som gir et signal om hva de mener om den amerikanske politikken om dagen.

X-Files
Det hele ender med et monsterinnslag som virker å være inspirert av X-Files: ”Oh come back home / Scully’s on the phone”. Gebhardt farer rundt og banker inn et flott banjoriff gang på gang, mens Hagfors leker med effektpedaler, dukkepiano og stemme. Denne runddansen varer i flere minutter og når vi ser Hagfors på kne foran effektboksene som hyler og vrenger kan man nesten tro at de er i ferd med å finne opp enda en sjanger; avant garde hillbilly.

I det HGH trekker seg tilbake bak sceneteppet smiler og vinker de til publikum som tydeligvis til dels er blitt overrasket over den udiskutable kvalitet som hviler over denne duoen. La oss håpe deres misjonering fortsetter med den samme styrke i tiden fremover.