Stillestående, effektive og enorme
(Bendiksbukta, Quartfestivalen – torsdag 8. juli 2004))
Foto: Promo (4AD) og Maria Bjørkenes (mariagbj@yahoo.com)
Da Panoramas utsendte ankom Pixies‘ Quart-opptreden ble vi sammen med flere fotografer nektet å fotografere under konserten. Det må innrømmes at dette skapte en viss irritasjon, spesielt siden flere fotografer ble observert i fotograva. Det ble også en stund vurdert om artikkelen i det hele tatt skulle skrives. Men etter et par runder med Pixies på scenen ble irritasjonen erstattet med fascinasjon over dette geniale bandet med en aldeles herlig backkatalog i ryggen.
Noe forsiktig start
Det begynte noe tafatt fra scenen med en bra, men noe uinspirert Bone Machine, og en fullstappet Bendiksbukt ga heller ikke mye respons på det som ble fremført. Bandet spilte låt etter låt som 
gikk rett over i hverandre uten pauser. Det er sjelden å oppleve et band være så disiplinerte og gjennomførte på det å gå rett over i en ny låt uten noe som helst form for opphold. Det var ikke spesielt sjarmerende, men det fungerte likevel helt greit.
Økende energi
Men så begynte det å skje noe på scenen. Energien bygde seg opp og låtene begynte å få en ekstra kraft som ikke var tilstede til å begynne med. Kanskje var det under den maniske Tame det skjedde, eller så var det bare en gradvis transformasjon. Men med ett var det straks mye mer moro og godlåtene begynte for alvor å trille frem fra scenen. Vi trenger vel egentlig ikke nevne låtene, for de var der alle sammen: Fra Debaser via Wave Of Mutilation til Here Comes Your Man. Mye fra Doolittle, men resten av katalogen fikk også vist seg fram.
Det var selvsagt noe frusterende å ikke få et kløyva ord fra scenen, med unntak av Kim Deals kommentar om at det regnponchokledde så ut som en ”clan rally”. Det var imidlertid litt skuffende at bandet knapt rørte seg fra flekken og så ut som de kun var der for pengenes skyld. Et mindre band kan ikke gjøre sånt! Andre Quart-artister, som The Von Bondies og Modest Mouse, gjorde eksempelvis nettopp det – og feilet. Men er navnet Pixies og er et av de mest innflytelsesrike bandene i moderne rockhistorie, så er det faktisk mulig å gjøre sånt og slippe unna så det holder.
Låtene er i utgangspunktet fantastiske og bandet hørtes overraskende nok enda mer samspilte ut enn på plate, men klarte likevel å beholde den magiske ”Pixies-ramlingen”. Det vil si den litt knotete og skranglete garasjepunklyden de har inspirert så mange med.
La dette gjenta seg!
Da 55 minutter var gått og bandet avsluttet hovedsettet og gikk smilende fram til scenekanten, fikk de et gedigent og samstemt gledeshyl fra samtlige publikummere i bukta som krevde mer. Et fornøyd band avsluttet en usedvanlig våt kveld med to siste låter, der den aller siste var en lang og god versjon av Gigantic. Og det er selvsagt det de er og alltid vil være: Gigantiske.
Takk Pixies, og måtte dere være venner en liten stund til!
