Gledelig gjensyn

(Enga Scene – Øyafestivalen, Middelalderparken, Oslo – lørdag 14. august 2004)
Foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

The Lemonheads var et av nittitallets viktigste band. De ble utnevnt til Nirvanas etterfølgere da Kurt Cobain tok sitt eget liv og så ut til å skikkelig vind i seilene.

Nå har det seg dessverre slik at også Evan Dando hadde litt vanskeligheter med en aldri så liten avhengighet til stort sett alt det er mulig å bli avhengig av. Men da de to tvillingtårnene i New York raste sammen foran øynene på Dando i 2001, fant mannen bokstavelig talt ut at verken alkohol, heroin eller andre stimuli ville komme til å sikre ham et langt og sunt liv. Han kuttet tvert, og har ikke sett seg tilbake siden.

Eksklusiv konsert
Etter at Evan Dando satte sammen en ny versjon av The Lemonheads, har bandet kun gjort en liten turne i Sør-Amerika. De har altså ikke spilt noe annet sted i Europa eller Nord-Amerika enn Norge. Vi kan derfor trygt si at Øyafestivalen gjorde et aldri så lite kupp da de overtalte bandet til å ta en tur over den lille pytten Atlanterhavet. Fra scenen kunne Dando informere om nettopp dette, og avslørte dessuten at han skulle i studio for å spille inn nytt Lemonheads-materiale.

Dette er gode nyheter. The Lemonheads la inn årene etter to knallskiver; It’s A Shame About Ray (1992) og Come On Feel The Lemonheads (1993), samt Car, Button, Cloth (1996), men nå er det altså duket for flere potensielle Dando-klassikere á la Rockin’ Stroll, Confetti og My Drug Buddy. Det er bare å håpe at edrueligheten ikke går hardt ut over mannens musikk. Det kan høres noe drøyt ut, men det er flere artister som rett og slett ikke makter forene god musikk med det å bli edru og eldre.

Typisk Lemonheads
Konserten ble på mange måter en veldig typisk Lemonheadsk. På grunn av at det var festival og ikke ”ubegrenset” med tid til disposisjon, ble det kort, konsist – og knallbra! Akkurat slik som The Lemonheads fremsto på sitt beste på album i glansdagene.

Festlighetene åpnet med The Great Big No, og bandet la dermed umiddelbart lista høyt. Det gjorde ingenting, fordi med det låtmaterialet dette bandet besitter så kunne de helt fint spilt i minst en halvtime til. Likevel fikk de tid til å lire av seg noen av deres beste låter.

Det mest overraskende med denne forestillingen er at tre mennesker klarer å låte så vanvittig bra fra på scenen. For all del, det er ingen grunn til å tro at dette ikke burde være et bra liveband, men at de var helt fantastiske kom som en like stor overraskelse som at Pixies ikke var det på en annen festival tidligere i sommer.

Festlig
Omtrent midt i konserten gikk bassisten og trommeslageren av scenen og det var tid for to av The Lemonheads desidert mest festlige låter: The Outdoor Type og Being Around. I tillegg til å ha fantastiske melodier i bunn (selvfølgelig), så kan disse bidragene skilte med tekstlinjer som: ”If I was a front-porch swing / Would you let me hang? / If I was a dancefloor / Would you shake your thang?” (fra Being Around). Evan Dando ble tydelig overveldet av responsen fra publikum og klarte ved et par anledninger nesten ikke å synge ettersom latteren var i ferd med å komme og ta ham.

Det er rett og slett utrolig hvor stor forskjell det utgjør for et bands liveopptreden når det er tydelig å se at bandet storkoser seg. Gi publikum et hei og et takk her og der, kanskje ispedd en dæsj dialog visse steder, og det kan gjøre en svært stor forskjell.

The Lemonheads skuffet iallfall ikke mange på fredag, og forhåpentligvis makter Dando å fortsette med samme energi og glød som han utviste i Middelalderparken. Det er bare til å glede seg til flere konserter og nytt album, for denne gang får rett og slett ikke Lemonheads-sjefen lov til forsvinne i en virvelvind av dop, sex og fyll.