Verdig avslutningsdag

(Øyafestivalen, Middelalderparken, Oslo – lørdag 14. august 2004)
Foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no) / Paul A. Nordal (paul@panorama.no)

Center Of The Universe
(Vika Scene, lørdag 14. august 2004)

Bollywood på norsk
Med ”ekte” roboter og orientalsk magedans som visuelle ingredisenser inntok J. Sissyfus og hans utvidede konsertutgave av Center Of The Universe Øyafestivalens minste scene og ga publikum en orientalsk minikonsert som står tilbake som et av festivalens absolutte høydepunkter. Krydret med indisk sitar, dataspilltoner og diverse elektronikaeffekter kombinert med fele- og harmonica, bød denne gjengen på kun to låter. Til gjengjeld varte hver av dem ganske lenge, og det hele var en riktig så fornøyelig affære både å lytte til og å se på.

Som mange kanskje allerede har forstått så er Center Of The Universes musikk basert på lekende instrumentering og ditto kulisser. På den lille scenen sørget de for å gi festivalgjengerne en uforglemmelig fin forestilling, og samtidig understreke at de er å regne med på konsertfronten fremover. Og selv om det var relativt godt med plass på gressmatten foran scenen denne ettermiddagen, er det garantert at flere enn denne anmelder lot seg fascinere i senk av disse musikernes noe uvanlige musikalske- og visuelle uttrykk.

The Bees
(Sjøsiden Scene, lørdag 14. august 2004)

Småkoselig og tamt
Med sitt andre album Free The Bees har Isle Of Wight-baserte The Bees gjennom sommeren 2004 markert seg som et friskt pust fra Storbritannia. Småpsykedeliske toner, dog ikke uten mange retroelementer bevart i uttrykket, kom The Bees til Øya for å underholde glade festivalgjengere i ettermiddagssolen.

Gruppen var kanskje ikke totalt uengasjert der de inntok festivalens nest største scene, men på den annen side var det lite med dette settet som står tilbake som spesielt minneverdig. The Bees kom, spilte sine låter, og gikk av uten å skrive seg inn i historien med mer enn en middelmådig og småkjedelig forestilling. Til tross for potensialet som ligger begravd et sted dypt der nede i bandets relativt mange flotte låter, slik vi kjenner dem fra plate, maktet ikke britene å overføre essensen fra dette til scenen på Øyafestivalen.

Sondre Lerche
(Enga Scene, lørdag 14. august 2004)

Overbevisende Sondre
At Sondre Lerche er en dyktig komponist og habil musiker er det liten tvil om. Undertegnede er blant dem som til nå likevel ikke helt har latt seg overbevise av ungguttens låter på plate, men som utvilsomt ser potensialet som bor i fyren. På Øyafestivalen ga han en overbevisende konsert, og beviste samtidig at låtmaterialet lar seg overføre til scene med stor troverdighet og innlevelse.

Fra den største Øya-scenen ble Sondres låter gitt liv av hans liveband, som også sørget for å rocke det hele betraktelig opp i forhold til sånn vi kjenner mannen fra de to platene han til nå har gitt ut. Sondre har selv tydeligvis hatt godt av sine mange turneer i inn- og utland, og kom ”hjem” i storform og ga tilsynelatende alt. Selv den mest skeptiske publikummer må ha blitt overbevist av denne konserten.

Pleasure
(Sjøsiden Scene, lørdag 14. august 2004)

Innfridde endelig
Etter å ha bevitnet Pleasure i konsertutgave ved flere tidligere anledninger, var forventningene til Fred Ball og hans medmusikanter skrudd ned til et bunnivå foran lørdagens festivalopptreden. Men Pleasure viste å ha utviklet seg enormt gjennom det siste året, og gjorde med sin catchy forestilling alle forventninger til skamme. På Sjøsiden Scene ga Ball og kompani alt, og sørget samtidig for å sette festivalpublikummet i en sjelden samholdt stemning. Foran scenen ble det stadig mer tett utover i settet, som i tillegg til å være særdeles smittende også fungerte utmerket som et separat liveshow.

Pleasures musikk har utvilsomt sin forankring i synthpopen, noe som ikke nødvendigvis er et positivt utgangspunkt i møte med et rocka konsertpublikum. Likevel viser fredrikstadgutten seg i stand til å ta uttrykket fra plate med seg over til scenen etter å ha videreutviklet det hele til et gjennomredigert og ikke minst groovy show som fungerer om mulig enda mer utmerket i dette formatet. Selv uten gjestevokalistene Ed Harcourt, Justine Frischman og Ceryl Matthews, som alle bidrar på debutplaten, med på laget, maktet Pleasures ikke navngitte livevokalist å tilføre låtene både særpreg og identitet.

Spiritualized
(Enga Scene, lørdag 14. august 2004)

Innadvendt kosmisk psykose
Rent teknisk er det få, om noen, av årets navn på Øya-plakaten som kan måle seg med Jason Pierce og hans Spiritualized. Dette ble også til de grader understreket under bandets opptreden på festivalens største scene, Enga, lørdag kveld.

Spiritualized bød på sin sedvanlige psykedeliske rock med en innsikt og musikalsk forståelse som det står respekt av. Til tross for at bandet fremstår som noe innadvendte på scenen, blant annet med Pierce selv sittende på tvers et stykke inne på scenen med knapt et blikk i retning publikum, låter det hele formidabelt. Konserten er massiv og uvanlig stødig fremført, og det er tross den minimale kontakten med tilhørerne vanskelig å ikke la seg fengsle av bandets majestetiske toner. Det ultimate høydepunktet kommer da bandet presenterer Come Together fra klassikeren Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space fra 1997. Og det er nesten nettopp de vi gjør; flyter i rommet til tonene fra dette usedvanlige verket, som både fengsler og tviholder på publikum.

Og sånn fortsetter det utover i settet. Spiritualized, som for øvrig måtte avlyse sin Øya-opptreden for to år siden, kom tilbake og innfridde forventningene. Og vel så det!

Under Byen
(Vika Scene, lørdag 14. august 20049

Svevende lekkert
Et av Danmarks fineste band for tiden heter Under Byen og kom til Øyafestivalen for å presentere seg for nordmenn på den minste scenen. Deres sett krasjet dessverre med legendariske Spiritualizeds, som spilte på den største scenen samtidig, så denne omtalen er kun basert på et kjapt besøk til denne delen av festivalområdet.

Likevel ga Under Byen et positivt inntrykk, og det i en slik grad at det ble vanskelig å rive seg løs og returnere til Enga for å få med seg resten av Spiritualizeds sett. Bandets musikalske uttrykk fremstår som en nær slektning av svenske Stina Nordenstams, mens tilhengere av artister som Björk og Anja Garbarek også bør låne øre til disse eminente danskene.

Euroboys
(Sjøsiden Scene, lørdag 14. august 2004)

Godkjent fra softrockkongene
Kongene av softrock sommeren 2004 heter uten tvil Euroboys, som med sitt nyeste album virkelig har lagt landet for sine føtter. Gruppen, men Knut Schreiner i spissen, kunne utvilsomt med letthet ha fylt området foran Enga Scene, og det var derfor ikke uventet ekstremt tett foran Sjøsiden Scene da bandet gikk på litt før halv ti.

At Euroboys’ medlemmer kan spille sine instrumenter er det absolutt ingen tvil om, og at de også sitter på et knippe klassiske låter skal heller ingen kunne ta fra dem. Sånn sett innfridde gjengen også de mange tilhørerne som stod som sild i tønne for å bivåne gruppens forestilling. En snau halvtime ut i settet gikk publikumsmagneten Ralph Myerz And The Jack Herren Band på hovedscenen, noe som medførte at enkelte forlot Sjøsiden. Likevel holdt tilsynelatende de fleste seg til scenen med Euroboys, og fikk det de hadde kommet for å se og mere til. Schreiner og kompani leverte et av festivalens lengste sett og holdt det gående til langt etter solnedgang, og kunne gå av scenen vel vitende om at de også vant festivalgjengernes oppmerksomhet.